Sigmund Freud reiser til Paris for å studere under den store nevrologen Charcot, som tar i bruk hypnose for å lære mer om sine mange kvinnelige hysterikere på sykehuset

Sigmund Freud reiser til Paris for å studere under den franske legen Jean-Martin Charcots berømte tirsdagsforelesninger, med spektakulære fremvisninger i eksempler på hypnose og hysteri. Her skal han komme til å bli frem til februar 1886.

På veien stopper han for å besøke sin forlovede Martha Bernays og hennes mor.

En rekke europeiske intellektuelle, journalister, forfattere, skuespillere og overværer det spektakulære seansene til Charcot på Salpetriere-sykehuset. Freud skal selv komme til å ta i bruk hypnose i sitt arbeid når han om ikke lenge starter privat praksis i Wien.

Charcot mener at hysterikere lider av en arvelig svakhet i nervesystemet, men han er også av den oppfatning at det dreier seg om en lidelse med psykologisk bakgrunn. Gjennom grundig observasjon, fysiske undersøkelser og bruk av hypnose mener han å bevise at hysteriske symptomer er et resultat av følelser og ikke av fysiske skader, at de virkelige og ekte, og at de dessuten ligger utenfor pasientens bevissthet.

Den mest berømte av de hysteriske kvinnene er Blanche Wittmann, hun er kjent som dronningen blant hysterikere. Freud mener at Charcot er med på å gi disse pasientene verdigheten tilbake, siden han har lagt all sin faglige tyngde bak å insistere på at de hysteriske symptomene er virkelige og objektive. Charcot har også vist at hysteriske symptomer forekommer blant menn, og at de kan dermed ikke utelukkende være knyttet til problemer i kvinners reproduktive organer, slik mange tidligere har ment.

På sykehuset har han en egen fløy for mannlige hysterikere, som ofte er ofre for traumer i forbindelse med jernbanulykker.

Freud arbeider ikke særlig hardt disse månedene, og har heller ikke særlig mye kontakt med Charcot, men han benytter seg ivrig at Paris’ kulturtilbud, for eksempel i Louvre, og i teatret. Og når han er tilbake i Wien, kommer han til å føle seg opplivet og inspirert og overbevist om behovet for å presentere ideer på en overbevisende måte, slik Charcot, som er en utmerket formidler, gjør.

Han skriver hele tiden lange kjærlighetsbrev til sin forlovede Martha. En dag denne høsten klatrer han opp alle de tre hundre trinnene i tårnet på Notre Dame, kan han fortelle. Han skriver til henne hvor mørkt og ensomt det er der i trappegangen, hvis hun hadde være der, hadde han kunnet gitt henne et kyss for hvert trappetrinn. Når de kom til toppen av tårnet, ville hun ha vært anpusten og temmelig vill, innrømmer han.