Victoria Benedictsson er tilbake i København. Alt hun klarer å tenke på er Georg Brandes.

Victoria Benedictsson er tilbake i København fra Hörby i Skåne, der hun bor sammen med sin mann postmesteren, og og hans og deres felles barn. Hun lider, men samtidig kjenner hun at hun lever.

I Hörby føles det som om hun skulle være død, skriver hun i dagboken. Alt hun klarer å tenke på er Georg Brandes. Hun er svært forelsket, det er som om hun er hypnotisert. Men hun må ta seg kraftig sammen og skrive, ellers kommer økonomien hennes til å ramle sammen, og også hennes selvrespekt, føler hun.

Men så kommer Georg til henne. Hun sitter og spiser kveldsmat på hotellrommet sitt når han kommer, han virker glad for å se henne, for at hun er kommet. Hun har stirret så mye portrettet hans i det siste at hun helt har glemt hvordan han virkelig ser ut, men her er han; han er blitt så blek, som elfenben, og det er noe vekt og ungt over ham.

Han er rolig og snill og vennlig mot henne denne kvelden, og sier hun ser gladere og friskere ut enn sist gang han så henne. Hun burde alltid se glad ut, syns han; det kler henne. Og hun burde ikke dra de markerte rynkene sammen mellom øyenbrynene, for de er så stygge. Han sier at øynene hennes skinner, som om hun skulle være illuminert. De lyse, rolige, avlange øynene hans ser uavbrutt på henne. Selv ser hun for det meste ned, for hun er brått blitt sjenert, men hun føler seg samtidig trygg og glad nå.

Så reiser han seg og stiller seg ved siden av henne og spør om han kan få kysse de rynkene hennes. De er jo så stygge, sier hun. Da bøyer han seg ned og kysser henne på munnen. Det er et lett og lidenskapsløst kyss, som to kvinner som kysser hverandre, skriver  hun siden.

Han sier at det siste brevet hun skrev til ham var så vakkert. Han sier også at han tror hun har en naturlig hang til å være grov. Men Victoria protesterer, hun sier at det med grovheten er noe hun har tilkjempet seg de siste årene.

Han sier tror hun er som et sammenrullet pinnsvin med piggene ute. Han tar hendene hennes. Han strekker seg frem, men blir stående stille, som om han vil si: av egen fri vilje skal du komme. Da bøyer hun også seg frem, og leppene deres møtes. Hun kjenner hvordan hennes egne lepper skjelver under hans, mens de klemmer hverandres hender. Alt dette skriver hun ned etter at han har gått.

De kommende ukene skal denne forelskelsen forsiktig folde seg ut, under dydige omstendigheter på hennes hotellrom. Victoria skriver om alt som skjer på små papirstrimler som hun gjemmer unna. Hun priser seg over endelig å ha truffet en mann som hun opplever som større enn henne. Når han ikke kommer til henne om kveldene, går hun rundt på gulvet som et vilt dyr. Om nettene plages hun av revmatisme.

Om dagene skriver hun. Men det er merkelig hvordan hun kjenner seg selv kjølne når han på sin side etter hvert begynner å oppføre seg forelsket. Og han er alltid engstelig for at værelsespiken skal komme inn med kveldsmaten hennes når de kysser hverandre, eller holder hverandres hender, skriver hun.

En ettermiddag når hun har smerter i den vonde foten, får han henne til å legge seg på sofaen, og ber henne gjøre plass til ham. Han legger seg dydig ved siden av henne.