Paul Gauguin er ensom, syk og fortvilet. Han vahiné (elskerinne) heter Pahura. Hun er svært ung, og ikke særlig trofast. Paul ønsker å leve med sin brunst i fri utfoldelse, og med kvinner som ikke føler skam over det seksuelle. Men alt er mer komlpisert enn han kunne ønske, og den kvinnelige seksualiteten ser ut til å være knyttet til noe som har å gjøre med død og forfedrenes ånder på måter han ikke forstår.
Han gjør notater om dette i skisseboken sin, som siden skal komme ut under tittelen Noa Noa, og dedikeres til hans datter Aline, som er oppkalt etter hans mor.
Han setter alt inn på å male det mystiske og dragende i disse kvinnene som omgir ham i det han hadde forestilt seg skulle være en polynesisk sydhavsparadis, og å skrive om dem på en måte som gjør ting klarere for ham.
Bildene han maler i denne perioden skal komme til å bli stående som noe av det ypperste av hva den tidlige moderne billedkunsten kan frembringe.
Goldwater, R. (1979). Paul Gauguin. Oslo, Gyldendal. s. 48
og
Gauguin, P. (1967). Noa-Noa. Oversatt av Paul la Cour. København: Gyldendal.
og
Gamboni, D., & Miller, C. (2014). Paul Gauguin: the mysterious centre of thought. London: Reaktion.
og
http://www.cat-sidh.net/Writing/Gauguin.html
og
https://en.wikipedia.org/wiki/Spirit_of_the_Dead_Watching