-
Paul Gauguin er ensom, syk og fortvilet. Han vahiné (elskerinne) heter Pahura. Hun er svært ung, og ikke særlig trofast. Paul ønsker å leve med sin brunst i fri utfoldelse, og med kvinner som ikke føler skam over det seksuelle. Men alt er mer komlpisert enn han kunne ønske, og den kvinnelige seksualiteten ser ut til å være knyttet til noe som har å gjøre med død og forfedrenes ånder på måter han ikke forstår.
Han gjør notater om dette i skisseboken sin, som siden skal komme ut under tittelen Noa Noa, og dedikeres til hans datter Aline, som er oppkalt etter hans mor.
-
Edvard Munch åpner en utstilling i Blomqvists kunstlokale på Karl Johan, med en rekke bilder som inngår i Livsfrisen. Reaksjonene er enda hefitgere enn de var under utstillingen i Berlin. Avisene er fylt av voldsomme angrep.
I Studentersamfundet holder Obstfelder et foredrag som er et varmt forsvar for Munch -- mens legen Johan Scharffenberg på sin side holder et innlegg om at Munch er mentalt syk, arvelig belastet, og hans kunst følgelig abnorm. Innlegget høster stor applaus.
Dette er "faglig støtte" til Bjørnstjernes Bjørnsons antydninger om Munchs helse.
-
Hans Lemmich Juell, som er Dagny Juell far, skriver et opprørt og såret (men behersket og høflig) brev til Edvard Munch og ber ham om å fjerne et portrett han har malt av Dagnys søster Ragnhild, og som henger på en kontroversiell utstilling i Kristiania.
Edvard har gitt Ragnhild et provoserende uttrykk i ansiktet, og antydninger om hekseri i øynene, munnen og skuldrene på kjolen.
Doktor Juell reagerer også sterkt på Munchs serie av madonna-motiver som han har gitt tittelen "En kvinnes elskov".
-
Henrik Ibsen flytter inn i Arbins gade 1 mens Suzannah er på kuropphold i utlandet.
-
Sigmund Freud skriver opprømt til sin venn og kollega Wilhelm Fliess i Berlin, som han ønsker å oppkalle sitt neste barn etter dersom det blir en gutt (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):
-
Amalie skriver til Harald Slot-Møller at hun plages med noen vonde byller. Den hun plages mest av nå, sitter midt i armhulen. Den hamrer og verker, og det er vondt å ha kjoleermet på, skriver hun, hun må gå i en vid slåbrok, også når hun har et ærend ute på gaten. Da har hun en lang kåpe utenpå.
Hun har også et eller annet ubehagelig inne i nesen, kan hun fortelle. Hun føler seg i det hele tatt syk og forpint for tiden.
-
Amalie Skram skriver et fortvilet og rasende brev til Erik. Hun har fått nok. Hun vil reise, slik kvinnen i hennes egen novelle «Memento Mori» gjør. Til den teksten har ikke Erik hatt annet enn en kort kommentar om hennes brennende kjærlighet, og det kan ikke Amalie tilgi ham.
Hun vil at han skal slå seg sammen med kvinnen hun mener han har et forhold til. Og hun har lest notater og opptegnelser han har gjort om henne selv, hun har funnet dem i skrivebordskuffen hans.
Den siste siden av brevet hun skriver om alt dette, mangler. Hun skriver:
-
Hulda Garborg debuterer som dramatiker på Christiania Theater med teaterstykket Mødre. Hun har holdt på med dette stykket et års tid. Det handler om den høygravide Lina som har et svært vanskelig forhold til sin svigermor og opplever at det hun eier går på tvangsauksjon. Barnet hun venter har hun med en mann hun elsker, men ikke er gift med.Ektemannen hennes driver omkring i fjellene.
Det hele ender med at Lina bryter sammen i en psykoseliknende tilstand og tar livet av svigermor med arsenikk.
-
August Strindberg er meget opprørt og skriver til sin fortrolige venn Torsten Hedlund om ensomheten. Den betyr ikke absolutt isolasjon, med atskillelse fra kvinner, barn og familieliv, understerker han.
Det er selve ekteskapet som er utpekt som synden. Han føler at han har vært bundet av blonde rep og svarte fletter,og barnearmer, men nå har han slitt av alle bånd, med det resultat at blodet renner. Han håper bare at fristelsene nå tar slutt. Ensomheten er forferdelig og lidelsen uhyrlig, skriver han, men han brenner heller opp enn å vende tilbake til synden.
