Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og forteller mer om sin sinnstilstand og sine skriveplaner

Amalie skriver til Bjørnson om sin ulykkelige situasjon. Hun er glad for invitasjonen til å komme til dem i Roma, men hun takker nei, for hun syns det er leit å høre at Karoline er redd for henne, for hvordan hun vil komme til å oppføre seg.

Selv er hun ikke redd, men det hjelper jo ikke når Karoline er det. Hun ville pines dersom hun merket at Karoline på noen som helst måte følte seg uvel i nærheten av henne, og det er jo nettopp pines hun ikke skal nå.

Nå for tiden er hun så rolig og avmattet at hun kan by seg frem for hvem som helst, hun har jo vært nesten drept i ti uker, det er slikt som gjøre en spakere. Og dersom hun kom på besøk, ville det jo bli en ren syndflod av samtale mellom henn og Bjørnstjerne, hun hadde kommet til å snakke sjelen ut av livet på seg, hun har så lenge tenkt at det hun trenger, er å snakke med ham, sånn riktig fra morgen til kveld, i dagevis, da tror hun at hun ville få ro over mangt og mye som hun går og tenker på og som gjør henne urolig. Alt det som hun har samlet opp i disse årene nå hun ikke har sett ham, skulle hun ha fortalt ham.

Men det var jo også det hun tenke skulle skje da hun la seg inn i helvete til Pontoppidan, og man ser hvordan det gikk. Dessuten har hun hørt at Karoline ikke lenger hører så godt (det er sikkert løgn, mener, hun, men det er nå det folk sier), ville hun blitt nervøs av det.

Slik er det her i verden; alltid hindringer på alle bauer og kanter. Karoline må ikke tenke at hun holder dette mot henne. Det må han hilse henne og si.

Pontoppidan står for henne i et verre og verre lys jo mer hun hører om ham. Hun forstår seg ikke på den fyren. Hun er mest tilbøyelig til å tro at han lider av skjult åndelig stormannsgalskap. Ja, for middeladerlige slynger og virkelige skurker fins jo ikke lenger, og dessuten hadde han jo ingen grunn til å opptre skurkeaktig overfor henne.

Hun kommer ikke til å legge skjul på noe i boken hun skal skrive, det kan Bjørnson være trygg på. Folkesnakket om hvor dårlig hun var er tusen ganger verre enn sannheten, så det kan bare gjøre godt at den kommer frem, mener hun.

Georg Brandes, som er Danmarks største sladrekjerring, har for eksempel satt ut ryktet om at hun var så gal av hun plukket klærne av seg, har hun hørt. Det er en absolutt løgn. Aldri et sekund hadde hun det på noen måte slik, ikke et sekund har hun vært noe av det man mener når noen er sinnssyk.

Det var hun riktignok forrige gang hun var innlagt. Det vil si, hun hadde en hallusinasjon, en liten, tykk, grå mannn som hoppet opp og ned ustanslig, og som hun ikke ble kvitt hverken dag eller natt. Han kom etter at hun hadde hatt 21 dager med absolutt nattevåk og hadde tatt inn alle slags sovemilder i store doser.

Men nattevåkingen den gangen kom av at de ikke ville la henne slippe ut av det ekteskapet som hun følte hun ville gå til grunne i. men så snart hun kom til Gaustad og bort fra Bergen og og August og alle de som plaget henne, forsvant hallusinajsonen. Det var også det legen hennes, Klaus Hansen, hadde lovet. Og så begynte hun å sove igjen, natt og dag i flere uker, nesten måneder. Og forresten var hun på Gaustad bare fra lille julaften til fjerde mars, så det var jo et meget lett tilfelle.

Det var forresten ikke hun som bad om å komme under Pontoppidan. Men da Erik, som hun omtaler som Skram, foreslo det, hadde hun ingenting imot det. Tvert i mot trodde hun at Pontoppidan var utmerket dyktig, og dessuten en førsteklasses kar, ikke den lille. Pedagogiske tyrnannen han viste seg å være. Å, han er så liten, så liten at det bare av den grunn en vanskelig å få den rette forståelsen av ham.

Men nå skal hun gjøre seg all mulig flid. Om hun bare kunne føle seg sterk nok til å begynne. Men kreftene vil ikke komme. Og så er det så mye som piner henne.

Dersom hun bare kunne komme til Italia, og leve der bare noen måneder, tror hun nok at det ville kunne forløse krefter i henne som ennå ligger bundet. Men det er jo umulig, Karoline ville jo bli redd henne, og det er også dette med pengene, det ville vært helt umulig å be venner skaffe henne mer penger nå, men hun ble slept rundt på disse galehusene, har henne beste venninne, fru Achen, samlet inn penger, hun kommer fra en rik familie, bare hennes mor, gamle fru Thiele, ga 400 kroner. Til sammen tror hun det ble 1900 kroner, av dem fikk Skram 450 til å betale galehusene og hospitalet med, så nå skal det visstnok stå 1400 et sted på en bankbok.

Så Bjørnson forstår nok at det ikke kan nytte å begynne på ny frisk nå. Men hun takker varm for at han vil være hennes venn. Her i denne verden vil de aldri kunne bli annet, i hvert fall ikke før i neste reinkarnasjon. Om de da skulle komme opp og nappes.

Når det gjelder Kristofer Janson, føler hun ekkelhet ved ham. Har Bjørnson hørt hva det er han går rundt og sier? Blir ikke han ogås liksom flau på hans vegne? Til Bjørnsons kommentar om at det undrer ham at Drude kan la seg ta av den første den beste unge mann, vil hun si at det undrer henne selv mer at noen ung mann kan la seg ta av henne. Amalie så henne i sommer, da hun var i Bergen. Og gud - nei, nå vil hun ikke si mer, for hun vet at Bjørnson lar brevene sine ligge slik at alle kan lese dem, og hvordan kan hun være sikker på at Drude ikke en vakker dag kommer på å hjemsøke dem? Hun ligger jo og flyter om et sted i Tyskland, sies det. Karoline må love at de brenner dette brevet. Hun vil nødig at Drude skal lese det. I sommer sa man at hun og Kristofer skulle skilles, men Drude nevnte ikke noe om det selv, og da ville ikke Amalie heller nevne det. Nei, de to har aldri passet sammen, men hvor mange gjør i grunnen det? Hovedsaken er at man elsker hverandre, eller at bare den ene parten elsker. Det er nok. Da blir det ikke noe spørsmål om passingen.

Og så er det Ingeborg Thaulow. Hun har lidd alldeles umenneskelig de siste årene, mener Amalie. Og skulle enden bli at hun med spott og spe måtte av sted. Alt det hun hadde latt seg by for å unngå nettopp det. Amalie syns så synd på henne, hjertet hennes blør for henne, hun var så nedbrutt, så fortvilet, ja, på slutten så hun henne ikk selv, hun ble jo satt inn, men de som har sette henne, har fortalt henne det. Men å gifte seg med en av Brandesene - -det er jo nesten latterlig.