Gustav Vigeland er klar over planene til polakken Stanislaw Przsybyzewski om å lansere kunstnerskapet hans. De to tilhører den samme kunstnerkretsen i Berlin for tiden. Przsybyzsweski er sterkt opptatt av Vigelands motiver, særlig de som har med erotisk kjærlighet å gjøre.
En av ideene går ut på å gjengi flere av Vigelands skulpturer i det nye kunstbladet Pan, som også Dagny Juel er en ivrig drivkraft bak. Men Vigeland er skeptisk: Han skriver til en venn at han mener Pan kommer til å bli et filleblad, fordi redaksjonen har sluppet med altfor mange av de gamle, som har tatt bladet i besittelse og drevet ut opphavsmennene, som stiftet bladet. Det skulle jo være et blad til den ennå ikke anerkjente kunsten, skriver han. Men nå skal det jo fylles av ting av kunstnerne Uhde og Liebermann osv.
Men Vigeland stoler heller ikke på sine venner, de opprinnelige stifterne av bladet. De vingler fra det ene til det andre, mener han. De er riktignok ikke svindlere, men de er upålitelige folk med svevende nerver: Slik er både Meier-Graefer og Przsybyzsewski, etter hans syn.
Og når bladet kommer ut om et par uker, viser det seg da også at presentasjonen av Vigeland er redusert til en illustrasjon av skulpturen Helevete uten kommentar.
Men Przsybyzewski er fortsatt svært inspirert av Vigeland. Siden skal Jens Thiis, som også vanker i denne kretsen, komme til å fortelle om en episode fra denne tiden. Den 10. februar ender en belivet og bedugget fest hjemme i leiligheten hos Dagny og Stanislaw. Men i løpet av festen forsvinner Stanislaw fra de andre. Det blir satt i gang leteaksjon, men de finner ham ikke i sengen, som man skulle vente, men derimot ute i vedboden. Der sitter han høyt oppe på en stabel med bjørkeved, splitter naken, og spiller for seg selv, kommer Thiis til å fortelle.
Wikborg, T. (2019). Gustav Vigeland : en biografi ([Ny utg.]. ed.). Oslo: Vidarforl. s. 91