Edvard Munch leser et stykke Helge Rode har skrevet i tidens dekadente stil, der hovedpersonen minner mye om ham selv

Helge Rode, som er venn av Amalie Skrams sønner Jakob og Ludvig, sender et eksemplar av sitt drama Dansen gaar til Edvard Munch. Munch skriver tilbake og takker og sier at han har lest den med stor interesse. Dramaets hovedpeson er en følsom og miskjent kunstner som minner mye om Munch selv.

Kunstneren i stykket føler seg syk av verdenen. Han tror ikke han vil vende tilbake til den. Og han velger døden i en dramatisk sluttscene.

Stykket er typisk for en nyromantisk, «dekadent» strømning i tiden, samtidig som det uttrykker Munchs personlige forbannelse. I annen akt forteller han om et bilde han har tenkt å male; det skal hete Livets dans.

Munch skal også komme til å skrive om dette temaet, og også tegne og male det. I hans første versjon er det en ung prest som danser med kvinnen med utslått hår. I denne versjonen uttrykker paret i midten av den tøylesløse dansen ærbarhet og disiplin. For dem har dansen nærmest preg av å være et ritual. Begge er asketisk magre og har mørke, dyptliggende øyne. De er tvillingsjeler, og det er en avgrunn mellom deres ånelige alvor og den tøylesløse livsutfoldelsen som foregår rundt dem.

Bildet Livets dans skal komme til å bli et av Munchs mest kjent bilder. Han skal kommende vinter komme til å skrive til Tulla Larsen at hun har livsnytelsens evangelium. Selv har hans smertens evangelium. For ham er livet som vinduet i en celle. Aldri skal han komme til å nå det.

Han kan ikke være med Tulla i det voldsomme jaget etter å leve livet, og klager ofte på det han kaller hennes fordring til kjærlighetens tilfredsstillelse. Han savner søsterkjærlighet hos henne.