Karoline Bjørnson skriver til Amalie Skram at hun er bedrøvet etter å ha lest det seneste brevet hennes. Hun forstår ikke at Bjørnstjerne kunne sende deg et slikt ord i posten. Det er ordet trappetøs hun sikter til. Hun tror han rent har forelsket seg i dette ordet, og han må ha sendt det uten å tro at Amalie kunne bli lei seg for det.
Det var helt tilfeldig det ene kapitlet han lest av boken hennes, og det likte han ikke, men da Karoline fortalte ham at hans dom var desperat, og at boken var utmerket, hørte hun ikke mer til det, skrivver hun. Bjørnstjerne kan nemlig ikke lese noe videre når han er midt oppe i sitt eget arbeid. Det er derfor han ikke har lest hennes bok.
Så nå må Amalie tørke tårene og huske på hvor mange boken hennes har gledet, og på alle de gode ordene hun har fått. Men hun forstår godt at hun savner det ene gode ordet som Bjørnstjerne kunne ha gitt.
Han er sint på grunn av brevet hennes, og har sagt til Karoline at Amalie er den siste som burde være uforskammet mot ham.
Selv har ikke Karoline lest Amalies brev, understreker hun. Men av den ytringen kan Amalie jo forstå at det ikke var meningen at hun skulle ta det med trappetøsen alvorlig. Da hadde han heller latt være med å sende brevet.
Her på Aulestad sitter hun og Bjørnstjerne midt oppi avslutningen av Laboremus nå. Amalie vet kanskje ikke at det er Karoline som er avskriver fra første til siste stund? Bjørnstjerne sier det er til stor hjelp. Karoline avslutter brevet sitt slik: «Nu får du slutte med å gråte! Jeg synes jeg hører gråten helt hit og den gjør mig ondt!»
Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal
http://www.nb.no/nbsok/nb/b19f0d48140f010985285750c5a1dcb0.nbdigital?lang=no#0