Edvard Munch får brev fra en venn som trygler ham om å kontakte Tulla Larsen igjen. Men Edvard har utviklet en sterk forakt for kvinner.

Edvard Munch får et inntrengende brev fra sin venn, forfatteren Max Dauthedey i München, om å vise medlidenhet med den stakkars, lidende Tulla Larsen, som nå er tilbake i Norge og holder til i Røyken, der hun lever alene , ikke langt fra skolen. Hun elsker ham så hengivent, og holder ikke ut lenger uten nyheter fra ham, skriver han. Alt hun ønsker er et par ord for å få kraft til å leve videre, hun fortæres av søvnløshet, og har ikke flere krefter igjen.

Av brevet fra Max går det klart frem at det kan dreie seg om å redde et menneskeliv han frykter åpenbart at Tulla skal begå selvmord.

Tulla skriver også selv et langt og følelsesladet brev til Edvard om hvor sterkt forbundet hun føler seg til Munch.De siste ordene han sa til henne i Brunnen var at de var inntil videre forlovet, minner hun ham på. Men nå vegrer han seg for å se henne i ansiktet å si det han mener.

Edvard på sin side velger å se en annen vei. Han utvikler en form for kvinnehat som blir påtakelig for omgivelsene hans.

Hans gode og høyt skattede venninne Aase Nørregaard skriver til ham at det plager henne at han har hånet henne og alle andre kvinner de siste gangene de har vært sammen. Derfor har hun nå mistet sin glade selvtillit i forhold til ham, skriver hun, hun tar seg nær av det når han oppfører seg slik, flere ganger i det siste har hun vært på gråten når de har vært sammen. Hun tror ikke det kan være Edvards mening.