Amalie Skram har sett sin døde bror Ludvig i en drøm

Amalie Skram skriver til sin sønn Ludvig Müller og til sin mor Lovise at hun har sett den døde broren Ludvig i en drøm.

Til sønnen skriver hun at Ludvig var så ung og glad og vakker i drømmen. Hun har bedt ham å vise seg for henne etter sin død hvis det var mulig -- og så gjorde han det bare to dager etterpå. Det er hun takknemlig for.

Men til moren skriver hun om en forferdelig drøm hun hadde på Førslev før han døde: Hun drømte at Ludvig var død og begravet, og at hun listet seg stille inn på kirkegården en måneskinnsnatt. Graven var ennå åpen, og hun lot seg gli ned i den. Hun boret aniktet dypt ned i blomstene på kisten hans. De luktet råtttent, og hun var nær ved å kveles. Hun lå utstakt på magen, og banket sakte på kisten hans og hvisket at han skulle lukke opp. Hun ville ned til ham. Men hun fikke ikke noe svar. Hun fortsatte å banke, og kjente hele tiden blomsterstanken. Så kom graveren og skuffet graven full av jord. Jorden falt tungt på ryggen og nakken hennes, og hun utstødte et skrik som vekket Småen, som sov ved siden av henne. Så våknet hun, skriver hun.