Camilla Wergeland opplever raskt svingende sinnsstemninger denne sprengkalde nyttårstiden på Eidsvold

Camilla Wergeland følelser veksler raskt denne sprengkalde nyttårstiden på Eidsvold. Faren Nicolai syntes hun virket frisk før jul, men så ble hun nedstemt igjen. Han bekymrer seg, men får ingen forklaring på hva som er årsaken til det tunge humøret. Camilla har stort sett holdt seg hjemme fra juleselskapene som familien blir invitert til, hun syns julen er kjedelig.

Det er overopphetet inne på prestegården, og kaldt ute, ølet er fett og småkakene ekle,syns hunm lampene renner, det er støv, is og slagsmål overalt, og alle gjestene som kommer og går bringer uro i huset.

I julen har Bernhard Herre vært på besøk. Han er Welhavens privatelev, og beundrer sin lærer voldsomt. Han er også dypt forelsket i Camilla, men forstår at han ikke har noen sjanse i forhold til Welhaven, og har innfunnet seg med rollen som budbringer. Han har med seg et nytt brev til henne fra Welhaven, og Camilla inviterer ham med opp på rommet sitt. Slikt passer seg ikke, og faren reagerer skarpt.

Brevet fra Welhaven er fullt av bitre betraktninger om hvordan han for tiden blir angrepet fra alle kanter, men også av betraktninger om hvordan han strever med å forene det som er den virkelige Camilla, med hans bilde av henne. Han foretrekker der siste. Han viser til myten om Amor og Psyke, og guden Amors henrykkelse over å se den elskede Psyke opptatt i gudeverdenen. Det er mye mer edelt og gripende enn besitte henne og glede seg over henne, syns han.

Han er i det hele tatt mot ekteskapet, for han syns det er umulig å begripe at det å besitte den elskede går over alt. Han tror han ville komme til å miste den elskede når hun er blitt hans kone. Noe fysisk mellom dem kommer med andre ord overhodet ikke på tale, og heller ikke noe forpliktede samliv. Camilla reagerer sterkt på disse refleksjonene. Hun nekter å la seg betrakte og analysere på den måten. Når han ikke tror på henne, skal han heller ikke få lære henne å kjenne. Hun misliker sterkt å bli anatomisert i levende live, mens han med kaldt sinn skriver ned sine notiser og oppdagelse. Da kan det være det samme.

Og hans tolkning av myten om Amor og Psyke har hun liten sans for. Hun har merket seg at da Psyke ikke hadde nok tillit, men ville ha håndfaste bevis, og lyste på guden, flyktet han. Hun syns Welhaven lager seg flyktige og svermeriske fantasibilder som krever avstand til den kvinnen han har brukt som inspirasjon. For en dikter trenger inspirasjon, det forstår hun og nå er det hun selv som har lånt trekk til et ideal for ham. Hun er bare et fantasibilde for ham, og dette fantasibildet blir klarere og klarere for ham etter som den virkelige personen, altså hun selv, fjerne seg. Han er ingen Don Juan; han elsker den han ikke kan få, og mister lysten hvis kvinnen blir tilgjengelig, slår hun fast.

Fra søsteren Augusta, som er gift og har fire små barn, får hun et uventet skarpt brev. Augusta har hørt sladderen om Camilla og Welhaven. Camilla har skrevet til henne at hun nå klarer å beherske seg når hun møter ham, og at ryktene heldigvis har lagt seg. Hun gleder seg til Augusta skal komme på besøk i sommer med barna. Det heter seg at Augusta ser godt ut - i familien mener man ta hun begynner å bli fet. Augusta har til og med sagt at hun «elsker» Camilla, og det er ikke et uttrykk som er mye brukt i familien Wergeland.

Men broren Henrik er i offentlig debatt med Welhaven i Morgenbladet, og det får Camilla til å gråte seg i søvn. Hun skulle gjerne dø dersom det kunne oppheve denne ulykksalige striden. Hun opplever at det er hennes livs bestemmelse å verne Welhaven mot alt vondt, være hans skjold -- eller i det minste trøste ham. Men i så fall bør hun jo bringe et mer hensiktsmessig offer i døden.

Hun føler seg ussel som har latt seg affisere av sladderen om dem. Folk får si hva de vil, med deres lunkne hverdagsfølelser vil de i alle fall ikke kunne vite noe om dybden i følelsene hennes.

Hun har nettopp lest en roman der heltinnen dør for en temmelig uverdig mann. Hun leser også Shakespeares Romeo og Julie om igjen, og syns Julie må ha vært lykkelig som fant sin elsker før hun selv døde, og kunne drikke giften av leppene hans. Det er mer enn hun selv kan.

Welhaven sender henne en tegning av en en liten jente, fra tiden da han ga henne tegneundervisning. Den ser hun på om natten, og hun leter etter et trygt gjemmested for tegningen. Den lukter tobakk, og den lukten må beskyttes fra hennes egne parfymeduftende skuffer, syns hun, samtidig som er det er viktig at ingen oppdager tegningene. Hun ser også noen små flekker på tegningen. Hun regner med at det er flueflekker, og forsøker å fjerne dem med en pensel.

Det er visst ikke helt rent der Welhaven bor. Hun får høre at han har planer om å resie til Paris. Det gjør henne dobbelt urolig. Men så kommer dager da hun kan hun kan le og føle glede igjen. Hun undrer seg over denne evnen sinnet har til å reise seg igjen.