Henrik Ibsen ankommer Roma. Det er tidlig morgen når han i følge med den danske konsulen i byen ringer på entrédøren i den skandinaviske forening i Palazzo Correa

Henrik Ibsen ankommer Roma. Han er nå 36 år gammel, det er tidlig morgen når han i følge med den danske konsulen i byen ringer på entrédøren i den skandinaviske forening i Palazzo Correa, som er bygget inn i restene etter keiser Augustus' mausoleum.

Bergenseren Lorentz Dietrichson, som har vært barndomsvenn med Ibsens kone Suzannah, er foreningens sekretær, og han kommer seg raskt i klærne mens Ibsen sitter på lesesalen og leser norske aviser.

De to kjenner hverandre fra gammelt av i Christiania, det er tre år siden de traff hverandre sist nå, og de har mye å snakke om. De tar en stor rundtur i Roma og ser seg om; det er søndag, og strålende vær. I Peterskirken er det messe, dit går de.

Når kvelden kommer, slår de seg ned i hagen til et osteri på Trastevere, rett overfor elven. De er fulle av inntrykk, og Ibsen er helt annerledes nå enn for tre år siden i Christiania, syns Dietrichson. Den gangen var han bitter og innesluttet, og dypt rystet av de politiske begivenhetene i forbindelse med krigen som danskene ble stående så alene med mot prøyserne, og over alt styret som hans stykke Kjærlighetens komedie skapte der hjemme. Men nå er det som om han har lagt alt dette bak seg, og bare vil konsentrere seg om diktningen sin. Han gleder seg over de ti fulle husene som Kongsemnene har hatt rett før han reiste hjemmefra.

Når solen går ned, kjenner de to kameratene de milde, italienske natteluften stryke gjennom hagen, der de sitter under vinløvet i pergoalen og drikker vin mens en dverg improviserer på mandolinen sin, byen speiler seg i elven og lampene tennes på bordene. De er lykkelige. Livet er skjønt og rikt.

De forteller etter hvert de andre skandinavene som oppholder seg i Roma om stedet, som snart blir en yndet samlingsplass. Ibsen forteller om alle de sterke inntrykk han har fått fra krigen på reisen sydover fra Christiania. Etter hvert glir fortellingen umerkelig over til å bli en improvisert tale. Øynene hans gløder, han gjør voldsomt inntrykk på tilhørerne ,kommer Dietrichsson siden til å fortelle.