Dato
1866

Arne Garborg, som er seksten år gammel, har fått sin første lærerjobb, rett øst for Sandnes. Undervisningespliktene er ikke tyngre enn at han kan kombinere dem med mye lesing. For alvor tar han nå til å lese Ibsen, som har sitt store gjennombrudd i disse årene, med Brand og Peer Gynt.

Brand handler om en prest som tumler med kierkegaardske ideal, og spisser det etiske så skarpt at det fører ham ut i fortvilelse som kan minne om den Kierkgaard skrev om i Sygdommen til Døden. De gåtefulle ordene som "Mandeviljens quantum satis" i sluttscenen i Ibsens stykke er et direkte sitat fra denne boka, og dette appelerer til Garborg. Både Kierkegaard og presten Brand tumler med sterke guds- og farsfigurer -- og det gjør Arnne òg. Opprør er en utvei, -- underkastelse og idealisering en annen. "Alt eller intet" er en type idealitet å gripe til for den som vil ut av religiøs tvang uten å miste fotfestet.

Innenfor den religiøse sfæren får en ofte høre at gudløshet må føre til umoral, og at det ikke fins noen troverdig moral uten religiøs binding. I forhold til dette blir de episke absoluttene som man finner i disse tekstene, pekepinner på at det kan finnes en selvtendig etikk, uten religiøs grunngiving, og i dette øyner Arne et håp.

Han skriver også selv; et drama som han kaller Syner i Skodd, og et annet drama i fem akter. Dessuten skriver han på en historisk roman i den romantiske Ingemann-stilen. Han har dessuten mye å ta igjen av det ungdom driver med, og som faren har forbudt ham så lenge ham bodde hjemme. Og han begynner å spille igjen; han beveger seg tilbake inn i folkemusikken. Han forkaster den han i utgangspunktet er, den innestengte, undertrykte og religiøst terroriserte Aadne, den rollen han har fått tildelt hjemme, og forsøker å skape seg en ny rolle, en som ha må lage selv fra bunnen av.

I Kierkegaards terminologi er dette fortvilelsens formel, fordi en da forkaster det som "satte forholdet", Skaperen, en forkaster det en i utgangspunktet er skapt som. Det er en vond skvis: "Fortvivlet at være sig selv og fortvivlet at ikke være si selv." Det er dette som er fortvilelsen til døden.

Arne Garborg kjenner først og fremst Skaperen i farens skikkelse og fortolkning. Og når faren er som han er, blir også Faderen borte når sønnen gjør opprør mot gudsbildet. Dermd er det også forbundet med stor risiko å  skape seg selv helt og fullt.

Frihet og frigjøring er i det hele tatt ikke det samme som å kople seg løs. Det går fint an å frigjøre seg vekk fra seg selv, og det er ikke så godt å vite hvem man er, hvem man kan være, hvem man ikke vil være, hvem man ikke bør være. Hvis man skal bli noen, bør man være noe for noen. Og sammen med noen.

Som lærer vil Arne skape en ny fremtid, bygd på opplysing og kunnskap og frihet.

Personer
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Sørbø, J. I. (2015). Arne Garborg: frå bleike myr til alveland. Oslo, Samlaget. s. 32