Dato
16 september 1864

Henrik Ibsen er i Roma og skriver et langt brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson. Det er Bjørnson som har hjulpet ham med penger slik at han har fått anledning til å forlate Norge og alle problemene i Christiania, og starte på nytt i Roma. Bjørnson er sår fordi Ibsen, som har oppholdt seg i Genanzo om sommeren, ikke svarer på brev. Det har vært mye styr i forbindelse med stillingen som leder for Christiania Theater, hvor både Bjørnson og Ibsen er forespurt om å overta lederstillingen. Bjørnson vil ikke ha den, og Ibsen har vært under sterkt press om å ta den, men han har svart nei, og det forundrer ham at Bjørnson kan tro noe annet. Men han forstår også at han selv må fremstå som kjølig i forhold til den mer åpenhjertige og kjærlige Bjørnson. I brevet forklarer han hvordan han er en mer lukket natur enn Bjørnson, og hvordan han finner det vanskelig å slippe folk tett innpå seg - selv de som han har godt grunn til å slippe inn. Han innrømmer at han har noen av skalden i atykket Kongsemnerne i seg; han føler at han aldri kan kle helt av seg i forhold til andre mennesker, for han føler at det blir noe falsk ved det når han skal uttrykke det han bærer innerst i seg, det som er hans egentlige jeg. Derfor lukker han det inne, og det er årsaken til at han og Bjørnson liksom blir stående og observere hverandre på avstand, uten noen gang å komme helt inn til den andre. Men han tror nok av Bjørnson må ha forstått dette av seg selv - elelrs ville han ikke kunne ha bevart et så varmt vennehjerte i forhold til ham. Ibsen dkriver også en lang og detlajert beskrivelse av de inntrykkene han har fått i Italia. Det er jo Bjørnson han kan takke for alt dette. Men han innrømmer at han fremdeles ikke helt forstår seg på den antikke kunsten, han forstår ikke hvordan den henger sammen med deres egen tid, han savner illusjonen og det individuelle og personlige uttrykket. Der andre ser lover, ser han selv bare vedtekter, og han savner å få øye på mesteren bak verket. Da gjør den klassiske arkitekturen mer inntrykk. Men han er likevel mer begeistret for gotikkens arkitektur; kirken i Milano står for ham sosm det mest overveldende han har opplevd av arktitektur. En mann som har fått ideen til et slik byggverk er en som kan ha fått ideen av å lage en måne og kaste den ut i himmelrommet. Han kan fortelle at han finner god arbeidsro i Roma. Han arbeider på et langt dikt, det som skal bli Brand, og dessuten på et stykke om den frafalne Julian, som han tror og håper han skal lykkes med, og som han føler en voldsom lykke ved å arbeide med. Han håper å være ferdig med begge deler utpå våren, eller i hvert fall til sommeren. Nå gleder han seg til at Suzannah og lille Sigurd på fem år skal komme ned til ham fra København, hvor da har bodd den siste tiden. De skal reise sammen med en dansk dame, og det er nok lurt, for hun er vant til å reise og finne billige løsninger, og det blir jo billigere å bo sammen enn å ha to husholdninger. Suzannahs bror i Christiania, Johan Herman Thoresen, hjelper ham med å bestyre pengesakene der hjemme, og advokat Bernhard Dunker, som er søster til Vilhelmine Ullmann og far til Mathilde Schjøtt, og dessuten nær venn av Welhaven, har vært den drivende kraften i innsamling av penger til Ibsens reise og opphold i Roma. Ibsen sender ham en varm takk, og ber Bjørnson vise brevet til ham. Dunker sitter i ledelsen i teatret, og sender alltid varme og oppmuntrende ord sammen med pengene han sender til Roma.

 

Når Suzannah og Sigurd ankommer den skandinaviske foreningen i Roma, har Ibsen i flere dager gått rundt i glad uro, selv om han ikke han nevnt noe om hvordan han føler seg, til vennene. De to ektefellene sier ikke mye til hverandre når de endelig ser hverndre igjen, men det gir hverandre et langt og inderlig kyss, og blikket fe gir hverandre er talende. De er sterke personligheter begge to, og begge har et usvikelig sannhetskrav, det har vært og skal komme til å bli mange konfrontasjoner mellom dem, det har vært tunge år i det sitste. Men Suzannah ser det som sin livsoppgave å støtte og legge til rette for at hennes mann skal kunne utfolde sitt store talent, hun har usivikelig tro på ham, hun har støttet ham gjennom disse årene, og har vært en drivened kraft for å få ham vekk fra Christiania. Mens han skriver, underholder hun og Sigurd seg med hverandre. De gjør oppdagelsesresier i Roma, og deler alle inntrykk. Forholdet mellom henne og den begavende sønnen er helt spesielt nært.

Sted
Tema
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Dietrichson, L. (1917). Svundne tider : 4 : Mellom to tidsaldre : en gammel romantikers opplevelser og refleksjoner. Oslo, ARS. http://www.nb.no/nbsok/nb/015019dfc4201e0d12dabd4aebda9f57.nbdigital?lang=no#3 og http://www.ibsen.uio.no/BREV_1844-1871ht%7CB18640916BB.xht