Søren Kierkegaard går til voldsomt angrep på kirken i en rekke artikler i avisene, og i hans eget flyveblad Øieblikket

Søren Kierkegaard går til voldsomt angrep på kirken i en rekke artikler i avisene, og i hans eget flyveblad Øieblikket. Den første av dem publiseres i den liberale avisen Fædrelandet.

Den utløsende faktoren for denne tiraden har vært en preken av professor Martensen i slottskirken på Christiansborg, der han han har erklært den nylig avdød biskop Mynster for å ha vært et sannhetsvitne, og blir slik satt inn i en ubrutt rekke av martyrer helt fra apostlenes tid.

Dette får Kierkegaard til å se rødt. Han har hatt stor respekt for biskop Mynter, som dessuten var en venn av hans far og har nære bånd til familien, men å kalle ham for et sannhetsvitne blir for drøy kost, det er etter hans syn det endelige beviset for at statskirken er blitt et skalkeskjul for avgudsdyrkelse. Man blir holdt for narr på denne måten! Gud blir spottet!

Kierkegaard skriver i artikkelen at han heller spille, svire, hore, stjele og myrde enn å delta i å gjøre narr av Gud på denne måten.

Det er dette som siden skal komme til å gå under navnet Øieblikstriden. Den skal komme til å skape voldsomme bølger både i Danmark og i Norge, og dreie seg om voldsomme angrep på alt som smaker av statskristendom, embetskirke og åndløs kristenhet. Ja, hele det bestående samfunnet som er tuftet på enhet mellom staten og kristendommen som får høre det.

I Norge blir denne striden førstesideoppslag i flere aviser. Kierkegaard er nå en person og oppvigler som alle snakker om, dette smaker av skandale.

I Norge kommer striden etter hvert til å få store samfunnsmessige konsekvenser. Den kommer til å sette deler av en hel generasjon av teologer i samvittighetskvaler og indre splittelse.