Herman Wedel Major blir fritatt fra sine forpliktelser ved Gaustad sykehus. Det er snart ferdig nå.

Herman Wedel Major blir fritatt fra sine forpliktelser ved Gaustad sykehus. Årsaken han oppgir er manglende sinnsro og helseplager.

Major ble student 1832 og ferdig lege for tolv år siden. Han har vært forlovet med sin søsterdatter Fanny. 1842 utviklet hun sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. Fordi forholdene for de sinnslidende i Norge var så uverdige, prøvde mange i de bemidlede klasser å få sine syke pårørende anbrakt i utlandet.

Sammen med Fannys mor fulgte Major i september 1842 Fanny til det psykiatriske sykehuset i Slesvig, der professor Peter Willers Jessen, en av tidens ledende psykiatere, er direktør. Møtet med Jessen ble avgjørende for at Major valgte å spesialisere seg i psykiatri.

Straks etter avsluttet embetseksamen søkte han stipend for å utdanne seg som sinnssykelege. Det fikk han ikke, så i 1843–45 reiste han or egen regning til anstalter i Slesvi, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der. Fra 844 fikk han reisestipend fra Stortinget.

Så langt i Norge har det vært gjort lite for de sinnslidende. Fra 1736 skulle etter kongelig reskript de “milde stiftelser” innrede ett eller to værelser for å forvare farlige sinnslidende. Det ble opprettet celler kalt “dollhus”, “dårekister” eller “dårehus”, med svært dårlige forhold.

I 1825 var det seks slike institusjoner med plass til 53 pasienter. En regjeringskommisjon foreslo 1827 å opprette fire helbredelsesanstalter (asyler) i Norge, men det skjedde ikke noe før Major 1844 foreslo for Indredepartementet å bygge et sinnssykehus i Norge.

Forslaget inneholdt detaljerte tegninger, utført av svogeren H. E. Schirmer, og konkluderte med at det første statsasyl burde ha 150–200 pasientplasser, ligge i Akershus stift med universitetet i nærheten og med differensierte behandlingsmuligheter. Planen var utarbeidet i samarbeid med Jessen.

I 1845 bevilget Stortinget (med én stemmes overvekt) 5000 spesidaler til innkjøp av tomt til det påtenkte statsasylet. To år senere ble Vestre Gaustad gård utenfor Christiania avgitt til tomt, og for to år siden le det formelt bestemt at helbredelsesanstalten skulle oppføres. Det nye sykehuset kommer ikke til å stå helt ferdig før til neste år.

Majors opprinnelige plan fra 1844 er blitt lagt til grunn, men med noe omarbeiding og utvidelse. Major har fulgt byggearbeidene, og har vært medlem av bestyrelsen og tilsynet for oppførelsen av Gaustad asyl fra 1849. de siste par årene har han bodd i sykehusets direktørbolig.

Når det står ferdig, kommer ykehuset til å bli en nasjonal stolthet som man gjerne viser frem.

Major fremholdt med styrke: “Sinnssykdom er en sykdom, ikke noen mystisk besettelse, og en sykdom må man prøve å helbrede. Til det trenges både fagutdannede leger, personale og ikke minst anstalter.”

Han legger vekt på at pasienter ikke skal deles inn i helbredelige og uhelbredelige. Alt skal legges til rette for en human, tvangsfri behandling, og de sinnslidende skal gis behandling så tidlig som mulig.

Han er nok klar over at behovet for asylplasser er større, men han regner med at nye institusjoner vi bli bygd etter hvert.

Det  kommer imidlertid til å ta 17 år før det neste asyl, Rotvold, blir bygd 1872.

Majors forlovede Fanny ble ikke frisk, noe han i det lengste hadde håpet på. Forlovelsen ble hevet, og 1850 giftet han seg med Ida Cathrine Grüning. De har fått to døtre.

Major var i flere år lege for Oslo Sindssygeindretning (nå Oslo Hospital) og var autorisert som bestyrer der fra 1851. Det er ventet at han skal bli den første direktøren ved Gaustad sykehus, men nå meddeler han at han ikke akter å søke direktørstillingen. Han anfører at hans helse i de siste år har lidd betydelig og at hans sinnsro som følge av det er berørt i en slik grad at han ikke lenger har tillit til at han kunne påta seg en slik praktisk stilling.

Sammen med familien (kone og to barn, samt flere andre familiemedlemmer) seiler Major til Liverpool for å reise videre til Amerika. På reisen kommer skipet til å forlise, og hele familien omkommer.