Arne Garborg blir konfirmert på Jæren. Etter dette slipper han hjemmefra, og får begynne på lærerseminar ved Arendal.

Arne Garborg blir konfirmert denne høsten. I kirkeboka står han oppført som Aadne Evensen. Han får svært god karakter, og som sin far har han utmerket seg i flid og oppførsel. I et saliggjørende glimt rett før konfirmasjonen, en fin vårdag, blir han dessuten brått befridd for alle sine sorger i en form for religiøs oppvåkning: Det går opp for ham at dette som prestene og bønnebøkene har preket om, bare er tull. Han forstår at det fins ingen slik gammel sinnatagg av enn gud som sitter og lurer på om han kan få kastet folk i helvete. Det føles som om han har fått et pustehull når dette går opp for ham. Det unge motet våkner i ham. Denne eksistensielle avklaringen skal riktignok ikke komme til å vare, men det representerer likevel et glimt av noe som ikke så lett glemmes i sinnet til en ung gutt med mye religiøst mørke i bagasjen hjemmefra.

Og han får endelig reise hjemmefra, til lærerseminar på Holt utenfor Arendal. Det er etablert av presten Andreas Faye i 1839, og holder til i andre etasje på prestegården, som ligger på en bakkekam med utsikt over det blide, frodige Nedenes-terrenget, med bakker, løvskog og gressvolder. Seminaret har to klasser, med rundt 15 elever i hver. Seminaristene bor på gårdene omkring i bygden, men ikke for langt borte fra prestegården.

Arne får gode venner her på Holt, blant annet en kamerat som lærer ham opp i livsnytelse i en så stor grad at vennen blir utvist fra seminaret. Det er like før det går samme vei med Arne selv. Men han blir på skolen og han blir også glad i lærerne sine. Han er stillfaren og alvorlig, men godt likt av alle.

Det var alltid et godt ord å få fra ham, en hjelpende hånd, skal en av kameratene senere skrive om denne tiden. Kameraten kommer til å fortelle om en morgen da de var på vei til skolen. - I dag blir du sikkert hørt i historie, Garborg, sier kameraten. - Tru det, svarer Arne. -- Ja, for du står for tur i dag. Læreren hører i alfabetisk orden. Arne ber om å få låne historieboka til kameraten; han har ikke engang skaffet seg boka. Og så ser han litt på det som står i den. Og ganske riktig; han blir hørt. Og gjør det utmerket. Han kan mye mer historie enn læreren. Han har lest mye, og har god hukommelse.

I norsk er han mye flinkere enn læreren, kommer kameraten til å minnes. Når læreren skal kritisere stilene hans, hører Arne på ham med et rolig, litt ironisk smil. Både læreren og de andre i klassen vet at han ikke kan skrive slik som Garborg.

Og så spiller han mye fele. Han tar felespillet sitt svært alvorlig, og komponerer også litt, i tillegg til å harmomnisere sanger -- i nasjonalromantisk stil.

Han utmerker seg altså med sine store evner, men han strever med det religiøse. Han vil være sann i sin religion, men han får det ikke til; han klarer hverken å omvende seg, eller å angre, og han er redd for både faren og for Gud. Han er i det hele tatt dypt ambivalent; han vil både bort fra religionen, og inn i den.

Om mange år, i 1907, kommer han til å skrive i dagboken sin om denne konfirmasjonstiden, og det store, eksistensielle strevet han hadde i forbindelse med altergangen under konfirmasjonstiden:

"Æta og drikke seg sjølv til Doms" - hu. I Rædsla for dette arbeidde eg meg upp til noko som eg let gjelde for Anger, og greidde meg med den, til Altergonga var godt og vel yverstridd. Dei greider seg vel so, eller so paa Lag, deie fleste av desse Stakkaraene som tenkjer. Men denne fyrste Altergongsrædsla, -- eg hugsar det vel: den gjorde sitt til aa drive meg heimanfraa. Slikt vilde eg ikkje hava upp att so sant som det fans Raad; og so dreiv eg paa alt det eg kunde med aa koma burt, og koma langt burt. Og daa eg var komin saa langt som til Arendal, -- eg hugsar enno den blanke vene Haustdagen daa eg køyrde fra Arendal til Holt --: kjende eg meg fri og uendeleg glad, fordi at no var desse Sjælebandi tekne av meg.

"Fridomen" min vart vel mykje Villskap, som rimeleg var, slik Tvang som eg fyrr hadde livt under. Men det var som det maatte vera. Eg tok det eg kunde faa, og synda naar eg kunde "synde". Noko "Samvit" pinte meg aldri, men berre Rædsla for at Glanebragdine mine kunde koma upp; og ho som eg var "gift" med og eg, me hev her visst i Gruunnen havt det noko-so.nær paa same Maaten; ho var berre endaa meir fri for "Samvits"-tankar enn eg. Daa visst i den fysste Tidi."

På denne semiaret på Holt får Arne en venn som kommer fra romanifolket. Han lærer Arne romanispråket. Arne har svært lett for å lære språk, og her på skolen kan han  lese så mye han vil. Han leser seg yr på Ibsen og Oehleschläger, han får det for seg at han vil bli romantisk dikter, han vil skrive frem en annen verden enn den han kjente hjemmefra.