Aasmund Olavsson Vinje dør på Gran på Hadeland, 52 år gammel. Han er nygift; han har giftet seg med den fraskilte lærerinnen Rosa Kjeldseth, men Rosa døde i barselseng 12. april etter å ha født en sønn. Dødsfallet gikk svært tungt inn på ham, og selv kollapset han med magekreft, men har skrevet seg selv ut fra sykehuset i Christiania for å komme seg en siste gang til fjells. Så langt kommer han imidlertid ikke; han dør hos sin venn, presten på Hadeland.
Vinje er kommet fra fattige kår i Telemark, har vært en foregangsmann innenfor norsk journalistikk, og den første norske dikteren som har tatt i bruk landsmålet som er blitt utviklet av Ivar Aasen også i prosa. Gjennom sin egen ukeavis, Dølen, har han hatt som prosjekt å opplyse bondebefolkningen og innføre landsmål som erstatning for dansk som skriftspråk.
Han har også vært en viktig norsk folketaler, som ofte har tatt i bruk humor og ironi for å få frem det han vil si, men det har alltid ligget et stort alvor under ytringene hans.
Hans spesialitet er det han kaller tvisynet. Det har han definert som evnen til å se «Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at med lettare kunna liksom graata med det eine Augat og læ med det andre.» Den tvisynte har med andre ord evnen til å se det komiske i noe alvorlig (og omvendt). Han skal sideni det hele tatt komme til å bli huset som en stor fornyer av journalistikken, og som forfatteren av folkekjære dikt, nen av dem tonsatt av Edvard Grieg. Diktet «Vaaren» kommer ofte til å bli sunget i begravelser. Mest kjent kommer han likevel til å bil for diktet Ved Rondane, som inngikk i boka Ferdaminne, som kom for ti år siden:
No ser eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg imin fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg på Snjo, som fyrr det laag
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endaa fjaag.
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
På dødsleiet har Vinjes tanker gått til hans elskede Eidsbugarden i Jotunheimen.
"Kann du minnast utsynet fraa Skineggi (Utsikten) den morgonen, du, daa den kvite skodda dreiv burt imillom Skagastølstindane, og Koldedalsbreane lyste som gull i solglansen. Aajei, aajei, at eg inkje skal koma dit i sumar!"
"Men naar eg no er lagd i kista, so vil mi aand slaa upp sin heim deruppe milliom fjelli. Og so vil eg sitja der paa Falketind og sjaa ut yver Noreg, og Fjellradirne skal stiga fram."
