Ivar Aasen

Ivar Aasen, en selvlært bondesønn fra Ørsta på Sunnmøre, har fått stipend fra Det Kongelige Norske Vidensabers Selskab i Trondheim for å granske de norske dialektene. I fire år har han reist rundt i landet med dette oppdraget, men nå slår han seg ned i Christiania for å gøre arbeidet ferdig.

Han bryr seg ikke om målføret i byene, og han har ikke reist lenger enn til Rana, men på bakgrunn av det han har studert og samlet inn, konstruerer han det som om et års tid skal bli utgitt som Ordbog over det norske Folkesprog. 

Aasmund Olavsson Vinje forlater Christiania på grunn av utbruddet av kolera som har rammet byen. Han forsøker å skrive en salme på målføret fra heimbygda Vinje.

Vinje er etter hvert blitt svært kritisk til «Bogmaalet» og mener telemarksdialekten står nærmest «Oldnorsk» av alle bygdemål. Han kan imidlertid ikke gammelnorsk, og syns ikke han har gode nok forutsetninger for å skrive Ivar Aasens landsmål. Vinje har stor respekt for Ivar Aasen og det arbeidet han gjør, og de to diskuterer språkspørsmålet.

Ivar Aasen har nettopp lest omtalen av hans bok Prøver af Landsmaalet i Norge som Aasmund Olavsson Vinje har skrevet for Drammens Tidende. Han er ikke fornøyd.

I et brev til sin venn Maurits Aarflot skriver han at han syns Vinje har behandlet boka svært overflatisk og skjødesløst, selv om han vel ikke direkte kan sies å være negativ. Anmeldelsen er så lite grundig og så forhastet at den ikke er verdt noe som helst, mener han.

Kristofer Janson er ferdig teolog. Alt mens han er student, har han skrevet sin første bok Fraa Bygdom. I tittelen ligger et markert språklig og sosialt oppgjør. I studietiden har han hatt kontakt med både Aasmund O. Vinje og Ivar Aasen. Etter studiene følger en tid i Bergen med ulike undervisningsoppdrag. Han gir forelesninger i norsk litteratur, arbeider for landsmålet og går i korgmakerlære. Dette er aktiviteter som, utført av en ferdig teolog og voksen sønn i et handelshus, ikke bare fortoner seg som ganske sære, men som et radikalt oppgjør.

Bjørnstjerne Bjørnson offentliggjør denne våren en stor artikkel i et amerikansk tidsskrift hvor han tar til orde for sine meninger om norsk litteratur. Den blir også trykt i det norske tidsskriftet Kringsjå.

I artikkelen nevner han Ibsen i rosende ordelag, men med så mange innvendinger at det samtidig underminerer rosen. Lie og Kielland er glimrende syns han, mens landsmålslitteraturen er det imildertid lite ved, bortsett fra Vinje og Aasen.

Garborg nevnes så vidt som en "bemerkningens dikter", men Kinck roses, og Hamsun er han begeistret for.

Arne Garborg får statslønnen som Ivar Aasen har hatt, og det gjør sitt til at han kan oversette en rekke klassiske verker til nynorsk: Faust, Odyssevs-kvædet, Ramakvædet, komedier av Ludvig Holberg m.m. Han arbeider også for målsaken.