Ivar Aasen slår seg ned i Christiania og og gjør ferdig manuskriptet til en grammatikk for det norske folkespråket

Ivar Aasen, en selvlært bondesønn fra Ørsta på Sunnmøre, har fått stipend fra Det Kongelige Norske Vidensabers Selskab i Trondheim for å granske de norske dialektene. I fire år har han reist rundt i landet med dette oppdraget, men nå slår han seg ned i Christiania for å gøre arbeidet ferdig.

Han bryr seg ikke om målføret i byene, og han har ikke reist lenger enn til Rana, men på bakgrunn av det han har studert og samlet inn, konstruerer han det som om et års tid skal bli utgitt som Ordbog over det norske Folkesprog. 

Aasen vil ikke studere ved Universitetet, og han har lite kontakt med Aasmund Olavsson Vinje, som han er fem år eldre enn. Men i det følgende årene kommer han nøkternt til å notere i dagboka når han låner Vinje penger.

Aasen ser for seg et nytt, norsk språk, et folkespråk, basert på en felesnevner som han henter fra dialektene. Når han kommer i tvil om hvilket ord eller ordform han skal bruke i dette enorme arbeidet, går han til gammelnorsken.