Tidslinjen 1847

Ida Johanne Hoë, som skal bli Erik Skrams mor, mister sin sønn Oluf som åtteåring. Samme år blir Erik født. Han får den døde brorens mellomnavn. Faren har tre barn fra et tidligere ekteskap. Eriks mor kommer fra Københavns dannede, kulturelle borgerskap, og har hatt en oppvekst preget av musikk og teater.

Johan Sebastian Welhaven oppholder seg i København et år for å studere litteraturhistorie. Han er 33 år gammel.

Mons Jonsen Alver, som skal bli Amalie Alvers farfar, får tinglyst en obligasjon til Knut Larsen Storoksa på 50 spesidaler. Han er 60 år gammel, og overdrar dette året gården Alver til sønnen Mons Monsen, som er Amalies far. Men kort etter overdrar Mons den videre til sin eldre bror Ole.

Også Ole skal imidlertid komme til å reise til Bergen. Faren blir boende som kårmann på gården til sin død. Amalie og søsknene henne skal komme til å få et nært forhold til Alversund; det er her de skal tilbringe sine sommerferier.

Fjodor Dostojevskij utgir En roman i ni brev. Amalie Skram og de fleste i hennes krets kommer til å bli varme beundrere av denne russiske forfatteren.

Daniel Cornelius Danielssen, en lege fra Bergen, utgir sammen med sin kollega Wilhelm Boeck boken Om spedalskhed. Her beskriver de spedalskhetens kjennetegn og forløp, men årsakene til sykdommen er fortsatt ukjente.

Henrik Ibsen er blitt nitten år gammel og erfarer at hans første arbeidsgiver, apoteker Reimann, har gått konkurs. Han har flyttet over til apotekbygningen i Østregate i Grimstad, og jobber nå for apoteker Nilsen. Det er nå han for alvor kommer i gang med forfatterskapet sitt.

Henrik og apotekeren bor i vaktsturommet. Begge sover der. I rommet er det også skrivebord. Det er her Henrik skriver de eldste diktene ettertiden siden skal kjenne til.

I Danmark dør kong Christian den åttende, og det blir erklært landesorg for alle i en måned. Det betyr at ingen får lov til å more seg med offentlige forestillinger, og det får konsekvenser for Jean d’Abis og hans pantomime- og akrobat-selskap, som akkurat så vidt er i gang med forestillinger til stor jubel i Odense. Jeans kolleger drar hjem til København, mens han selv blir igjen i Odense og lever av å vise frem en samling natursjeldenheter i sitt losji i Frue Kirkestræde, h0s karetmaker Christensen. Den slags blir kategorisert som folkeopplysning, og det er lov.

Søren Kierkegaard har fått brev fra sin kusine Julie Thomsen. En annen kusine av dem er nylig død, og Søren har ikke vært i begravelsen. Julie skulle gjerne ha snakket med Søren, og lurer på hvorfor han ikke besøker henne. Og Søren er da også litt beskjemmet over at han holder seg unna. Han svarer med en lang utlegning som forteller mye om hans erfaring av forholdet mellom virkelige menneskemøter og det å nøye seg med å skrive dem frem. Han er forelsket i pennen sin, skriver han. «Min kjære Cousine!

Søren Kierkegaard er forbløffet og forvirret: Han har rundet sin 34 fødselsdag, og det hadde han aldri trodd ville skje. Faren Michael hadde nemlig den idéen at ingen av hans barn kom til å bli eldre enn Jesus var da han døde. Men gamle Michael Kierkegaards tok altså feil, og det har skapt mange tanker hos Søren. I dag skriver han til sin bror Peter på Sorø.

Herman Wedel Major leverer inn sin beretning om sinnsykeforholdene i Norge. Rapporten gjør inntrykk på de bevilgende myndigheter. Forholdene de sinnssyke lever under er rystende. Man blir enige om at noe må gjøres.Det blir innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling», slik at omsorgen heretter skal være en oppgave for helsevesenet, ikke for fattigforsorgen og fengselsvesenet.Dessuten mottar han et årlig stipend for å fortsette sitt arbeid.

Mons Alver, Amalie Alvers far, tar opp lån fra Overformynderiet, fra den umyndige Bolette Maren Berentine Müller.

Maren Berentine er seksten år gammel, og skal om fem år komme til å gifte seg med det som skal bli Amalies svoger i første ekteskap, Michael Schelderup Müller. De to er slektninger.

Michael er født i Gjerpen i Telemark noen uker etter at Henrik Ibsen blir født på samme sted. Amalies far setter seg altså i gjeld til den familien som Amalie skal komme til å bli giftet inn i. Men foreløpig er Amalie knapt et år gammel.

Ivar Aasen, en selvlært bondesønn fra Ørsta på Sunnmøre, har fått stipend fra Det Kongelige Norske Vidensabers Selskab i Trondheim for å granske de norske dialektene. I fire år har han reist rundt i landet med dette oppdraget, men nå slår han seg ned i Christiania for å gøre arbeidet ferdig.

Han bryr seg ikke om målføret i byene, og han har ikke reist lenger enn til Rana, men på bakgrunn av det han har studert og samlet inn, konstruerer han det som om et års tid skal bli utgitt som Ordbog over det norske Folkesprog. 

Søren Kierkegaard skriver et brev til sin svigerinne Sofie Henriette (Jette), som han er svært glad i. Hun har nå vært gift i seks år med hans bror Peter Christian, som er prest i på Sorø. Jette er selv prestedatter, og allerede som ung jente ble hun regnet som nervøs og svakelig. Etter at hun fødte sin sønn for fem år siden, ble hun stort sett sengeliggende, med det som blir betegnet som «nervøse lidelser». Sønnen hennes skal også komme til å få store psykiske problemer. Søren har vært på besøk hos den lille familien. Han vet selv noe om hva det vil så å ha det vondt.

Edvard Brandes blir født i København. Faren er en 31 år gammel jødisk kjøpmann. Moren er 29, de har allerede to sønner: Georg på fem og Ernst på tre. Edvard skal komme til å gifte seg med Frits Thaulows første kone, danske Ingeborg som på den tiden kommer til å være Amalies nære venninne, og dessuten søster til Mette -- og Mette skal komme til å gifte seg med Paul Gauguin.

Søren Kierkegaard skriver et nytt brev til sin kjære svigerinne Jette, som har det vondt. Hun er nervøs, sengeliggende. Han vet selv noe om hva det vil si å ha det slik, og i brevet går det nokås tydelig frem at han har en forståelse av at sykdommen hennes har en viktig p sykisk komponent. Han skriver: «Kjere Jette! Tak for det lille Brev, jeg, efter Deres Ord, maa have førend Julen. Jeg iler med at svare, at De kan faae mit Svar førend Nytaar.