Bjørnstjerne Bjørnson, den tidligere bastante republikaneren, er blitt overbevist om at monarki er det riktige for Norge. Først og fremst er dette viktig fordi det innebærer sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det er på linje med statsformene i Sverige og Danmark, mener han.
Et tema som interesserer ham sterkt, er spørsmålet om hvordan norsk skriftspråk skal utvikles. Han har fra tidlig av arbeidet for norsk talemål på norske scener, og fått støtte av sin gamle skolekamerat fra gymnaset, Aasmund Olavsson Vinje. Han har stor sympati med Ivar Aasens innsamlingsarbeid, men har lenge ment at utviklingen må følge Knud Knudsens moderate linje. Senere har han distansert seg fra Knud Knudsen.
En viktig grunn til hans syn i språkspørsmålet er at norsk litteratur har et stort marked i Danmark. Bjørnson bruker harde skyts mot Aasens, Vinjes og Garborgs landsmålslinje. Riksmålet skal etter Bjørnsons mening være det offisielle språk i Norge. Dette er årsaken til at han skal komme til å grunnlegge Riksmålsforbundet i 1907.
Kristiania
