Joseph Breuer syns han nå begynner å se fremgang hos sin hysteriske pasient Bertha Pappenheim. Hun er et komplisert tilfelle.

Bertha Pappenheim ser nå ut til å ha kommet til et slags vendepunkt i det terapeutiske arbeidet som hun og legene hennes, Joseph Breuer, gjennomfører i fellesskap på klinikken Inzersdorf, som ligger i landlige omgivelser utenfor Wien. Terapien går ut på at hun etter et slags katharsisk prinsipp dag for dag spiller ut grufulle opplevelser fra i fjor, året da faren hennes ble syk og døde.

Det virker som om Bertha har bestemt seg for å årsdagen for hennes innleggelse på klinikken skal være slutten på terapien.Hun er blitt merkbart bedre nå; de fleste av de påtrengende og spektakulære symtpomene hennes er i ferd med å avta. Men Breuer merker seg at det fremdeles oppstår slående episoder i arbeidet; som når hun leende erklærer at hun ikke forstår hvorfor hun ser ut til å være så sint på ham akkurat i dag, og han sjekker i den hemmelige dagboken som hennes mor førte i fjor, og finner at det på nøyaktig denne dagen for ett år siden utspilte seg en episode mellom dem som gjorde at hun ble sint på ham.

Eller når hun brått får den synsforstyrrelsen at hun ikke lenger klarer å skille mellom et brunt og et blått kjolestoff, samtidig som hun, når han sjekker, fint klarer å skjelne ulike farger på andre ting. Det viser seg etter hvert at hun for et år siden var i ferd med å sy et plagg til sin far i samme stoff som den brune kjolen hun nå hadde på seg, bare i blått. Og nå ser hun den brune kjole sin som om den skulle være blå.

Breuer legger også merke til at han kan merke en slags forvarsler til minner som plager Bertha, og som kommer til å dukke opp og bli gjennomlevd under hypnosen. Når det plagsomme minnet er gjennomlevd, mister det sin kraft, og symptomene forsvinner en etter en kort og intens oppblomstring. De fleste av symptomene ser ut til å henge sammen med perioden da hun pleiet sin syke og døende far; ting hun er blitt skremt av, og som siden ser ut til å ha brent seg fast i minnet hennes.

Denne sommeren er svært varm i Wien, og Bertha er plaget av tørst, samtidig som det er umulig for henne å drikke vann. Hun kan gripe et glass og løfte det til munnen, men så blir det umulig for henne å drikke. Hun overlever i flere uker på bare meloner og annen frukt som væskekilder, og er svært dehydrert.

Det viser seg under i det som skal bli den siste, avgjørende katharsiske hendleser at årsaken til denne fobien for vannglass er et minne der hun under farens sykdomsperiode besøkte en slektning, og fikk øye på den lille hunden hennes, som lepjet i seg vann fra et vannglass. Den gangen syntes hun dette synet var avskyelig. Under hypnosen gjennomlever hun denne episoden en gang til, og ventilerer med stor styrke hvor avskyelig dete hele står for henne. Når Breuer vekker henne fra den hypnotiserte tilstanden, strekker hun hånden ut etter vannglasset han rekker henne og drikker begjærlig. Etter dette kan hun drikke som normalt igjen.

Etter at hun blir utskrevet fra klinikken, forlater Bertha Wien for en periode, fo rå besøke venner i Karlsruhe. Det skal imidlertid fortsatt komme til å gå lang tid før hun er i full likevekt, og om bare noen uker kommer hun til å bli innlagt på en annen klinikk, Bellevue.

Breuer skal komme til å erklære at terapien av henne er en stor og full suksess. Også Freud kommer, i 1923, til å erklære at Berthas terapi var en sukess.

Etter hvert skal det vise seg at årsaken til at Breuer avslutter behandlingen av Bertha denne sommeren, er at hans kone Mathilde, som er en nær venninne av Freuds kone Martha, er blitt sjalu på Bertha. Uten forvarsel forlater Breuer Wien for å reise på en «bryllupsreise nummer to» til Venezia sammen med sin kone.

Selv kommer Freud aldri til å treffe Bertha Pappenheim. Men han interesserer seg dypt for tilfellet hennes. Når han hører om det, slår det ham at henens hysteri minne mye om det han erfarte da han studerte under Charcot i Paris, og pasienten Genevièves sykehistorie. Han begynner å lure på om det kan finnes et element av seksuelle overgrep i det hele. Kan Bertha ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep fra sin far? Han og Breuer kommer til å diksutere dette inngående i årene som kommer. Freud kommer selv til å skrive en analyse av Berthas sykehistorien, og publisere den i sin bok om hysteri som vil utkomme i 1895. Det kommer til å bli starten på hans teori om den menneskelige seksualitet. Breuer på sin side kommer aldri til å kjøpe Freuds insistering på at det er det seksuelle som ligger under lidelser som de Bertha har gjennomgått. Dette kommer om noen år til å ligge bak at det kommer til brudd mellom de to vennene. Freud kommer til å ta bruddet svært tungt.