Arne Garborg er svært interessert i fenomenet spiritisme, som er et stort og omdiskutert tema for tiden. Over tre artikler i Samtiden, som redigeres av Gerhard Gran, diskuterer han de observasjonene han selv har gjort i ulike spiritistiske seanser, og en underlig og detaljert historie som er blitt ham fortalt av en bekjent. Denne personen har opplevd at han er blitt kontaktet av en ånd som kaller seg Worm, og som har fått ham til å skrive automatskrift. Ved hjelp av denne metoden har ånden befalt Garborgs venn å gjøre de underligste ting -- som til slutt har løst seg opp i selvmotsigelser og vrøvl.
Garborg skriver om fenomenet med en lett ironisk og humoristisk tone, men samtidig tar han spiritismen på alvor. Han forteller at han har lest seg opp på mye av det som har vært gjort av forskning på fenomenet fra vitenskapelig hold, og han analyserer innholdet i historien som hans venn har fortalt ham med dette som bakgrunn, og med logikken til hjelp.
Om sine egne erfaringer med spiritisme forteller han at han stort sett har fått kontakt med det han kaller vrøvleånder; de beskjedene han har mottatt, er irriterende nonsens, til tross for et oppriktig ønske om å få tak i et annet og mer opphøyet innhold fra "den andre siden".
Garborg avviser ikke at det er tilsynelatende uforklarlige ting som skjer under spiritistiske seanser, når for eksempel et bord begynner å bevege seg vilt og selvstendig ("borddans"), eller objekter farer gjennom rommet, slik han selv og hans kone Hulda har erfart når de har eksperimentert med saken sammen med venner. Men han anbefaler ikke folk å ta kontakt med ånder på denne måten. Han innrømmer også at det fins et og annet i bevisførselen til de som har undersøkt og skrevet om saken, for eksempel i de mange fotografiene av ånder som har "materialisert seg" under spiritistiske seanser, som synes vanskelig å tilbakevise. Men han tror at man etter hvert kommer til å finne ut hva det er med disse kreftene i mennesket som gjør slike fenomener mulige.
Sin venns underlige fortelling med vrøvleånden Worm forklarer Garborg med en inngående analyse med utgangspunkt i et skille mellom bevisste og ubevisste krefter. Han viser til de erfaringene man begynner å få på medisinsk hold med fenomenet hypnose, blant annet hos nevrologen Charcot i Paris. Også her får man oppsiktsvekkende effekter når den hypnotiserte lar seg lede til de underligste handlinger og forestillinger av hypnotisøren.
Det som foregår når en person mener å få kontakt med en ånd, er en form for selvsuggesjon, tror Garborg. Han går gjennom sin venns fortelling punkt for punkt med dette utgangspunktet, og viser hvordan det hele lar seg forklare uten at det er nødvendig å ty til troen på ånder for å få regnestykket til å gå opp.
Garborg avslutter den siste av de tre artiklene i Samtiden slik:
"Imidlertid bør vi, som sagt, tage det hele med ro. Fienderne bør ikke skjælde og smelde, for det nytter ikke, og de nysgjerrige bør ikke vente at faa sidde tilbords med Abraham, Isak og Jakob, for det oppnaar de ikke; men de religiøse kan muligens oppnaa en og anden bestyrkelse for sit udødelighedshaab, og de psychologisk interesserede bør tage sagen for sig med alvor og forsøge, om der kanske ogsaa her skulde findes en vei -- indad og opad til forstaaelsen af vor egen gaate."
Paris
Kristiania
