Hulda Garborg

Hulda Bergesen, som skal bli Hulda Garborg, er ett år gammel, og flytter med moren og de fem og sju år gamle søstrene sine til Hamar. De har rømt fra den brutale faren på storgården i Stange. Moren forsøker å livnære seg som sydame. Faren flytter etter hvert også til Hamar, og de to foreldrene skal komme til å bli boende rett i nærheten av hverandre. Hulda, moren og søstrene bor i Skappelsgården. 

Hulda Gaborg (Bergesen)s far mister sin tillatelse til å være sakfører.

Hulda Garborg (Bergesen)s eldre søster Sophie flytter tilbake til faren i Christiania etter å ha bodd hos moren på Hamar. Den andre søsteren, Martha Elida, skal aldri komme til å komme ut av det med farens nye kvinne. Faren har minst tre barn utenfor ekteskap med andre kvinner.

Hulda Gaborg (Bergesen)s søster Martha gifter seg, og Hulda og moren flytter til Kristiania, der moren forsøker å livnære seg med søm. Her blir moren gravid. Hun føder etter hvert en sønn, som siden blir satt bort.

Hulda er nå tretten år gammel.

Hulda Garborg er en ung kvinne i Kristiania som jobber som butikkjomfru, tilhører et radikalt og frisinnet miljø og er engasjert i målsaken. Nå sitter hun i lokalene til anarkistavisa Fedraheimen i Møllergata og leser et brev fra Paris, fra forfatteren Arne Gaborg, som hun så vidt har truffet om høsten. Han ber om hennes hjelp i forhold til opplysninger han trenger til boka han skriver på, Mandfolk, som skal bli fortsettelsen på hans gjennombruddsroman Bondestudentar fra 1883. Han ber henne om å forklare i alle detaljer om hvordan det er å være ung kvinne og yrkesaktiv i hovedstaden.

Det nygifte ekteparet Hulda og Arne Garborg går på toget i Kristiania ti på to denne desemberettermiddagen. Hulda er gravid. Klokka elleve på kvelden er de framme på Lille Elvedalen stasjon. Fortsatt har de halvannen mil igjen til Kolbotn, hvor de skal slå seg ned.

Arne Garborgs sønn med Hulda, Arne Olaus (Tuften) blir født i Asker. Det kommer til å bli deres eneste barn. Arne skal komme til å få et svært komplisert forhold til sønnen sin. Det skal blant annet bli nesten uutholdelig vanskelig for ham at gutten vokser opp på Østlandet og dermed snakker østlandsk.

Arne selv kommer fra Jæren, og er aktiv målmann.

Arne Garborg sender et portrett av seg selv og Hulda til moren Ane Oline på Jæren. Moren har giftet seg på nytt etter at Arnes far tok sitt eget liv.

I Paris åpner denne høsten forlystelsestedet Moulin Rouge (den røde mølle) på Monmartre, som er kjent som byens kunstnerkvarter. Det blir raskt maleren Toulouse-Lautrecs stamsted. Han får i oppgave å lage plakater for stedet, og det løser han blant annet ved å skape det som skal komme til å bli verdenskjente portretter av danseren Jane Avril.

Jane er kjent for sin helt spesielle dansestil, preget av at hun lider av det som kalles sanktveitsdans (Sydenhams chorea), en nevrologisk lidelse som blant annet skaper rykkende, ukontrollerte bevegelser.

Arne Garborg og Hulda er fremdeles i Tyskland. Arne er syk og overarbeidet. Hulda skriver brev til hans søster i Minnesota på vegne av ham. Hun kan fortelle at de har en sønn på 15 måneder som er stor og tykk med blå øyne og lyst hår. Arne mener han likner på broren Abel.

Arne Garborg er i Bruck ved München. Han er syk og føler seg elendig av influensa, Hulda og Tusten er også syke -- nesten hele Tyskland har influensa, skriver han til til sin venninne Kitty Kielland. Men han har endelig fått ferdig sin roman Hjaa ho Mor. Det har vært et forferdelig strev.

Bjørnstjerne Bjørnson har sendt ham sin Paa Guds veie, men Arne har ikke fått lest den ennå, kan han fortelle. Bjørnson tror visst Garborg er sint på ham, siden han en gang han uttalt at "Ja, Digter er de ikke, kjære Garborg".

Garborg syns Bjørnson er uhelbredelig dum.

Arne Garborg, som er på vei med Hulda og deres lille sønn Tusten til Roma, skriver til Amalie Skram, som de planlegger å besøke i København om noen dager. Han er glad for at hun og Erik liker hans siste roman Trætte Mænd. Men som en kommentar til at Amalie har gitt uttrykk for at hun ikke liker råskapen i beskrivelsen av kvinnen, minner han henne på at hun ikke må forveksle ham med romanfigurene hans. Det er romanpersonen som uttaler seg om kvinner -- ikke ham selv. Selv har han har hatt behov for å ta avstand fra sin helt.

Arne Garborg skriver til sin venn Rosenkrantz Johnsen, journalist og bohem, og innrømmer at livet i Roma ikke er så enkelt som han kunne ønske. Han fryser. Han er sliten. Og han misliker at sønnen, smårollingen Tuften, er der. "Tuften er kjedelig -- fortvilet, at vi ikke kunde ta Gudlaug med", skriver han. Han klarer ikke å more seg over karnevalet som fyller Romas gater med glade mennesker. Han nyter ikke solen. Når har ikke fryser, plager varmen ham. Selv nå, når det er på det mørkeste og kaldeste i Roma, har han måttet bytte rom til et med mindre sol. 

Hulda Garborg og sønnen Tuften har tatt inn hos svogeren Jon Garborg og hans kone Kristine på Madla ved Stavanger mens ektemannen Arne Garborg har reist lenger inn på Jæren for å få være i fred og gjøre ferdig romanen Fred. Familien er kommet tilbake fra et opphold i Roma, og Hulda skulle ha vært der lenger -- men Arne ville hjem. Hennes svigermor Ane Oline bor ikke langt unna.

Hulda Garborgs debutroman Et frit Forhold utgis av forlegger Mons Litleré. Den handler om en butikkjomfru som utvikles fra naiv yngstedame bak disken i en forretning i Kristiania til rutinert holddame, altså delvis prostituert, hos butikkeieren. Det går ikke så bra med henne -- men hun har en sterk egenvilje.

Hulda og Arne Garborg, som har bodd her i Kristiania side februar, deltar denne lørdagskvelden på en spiritistisk seanse i Nordahl Brunsgade 14, ikke langt fra St. Olfas plads. Når de ankommer, blir de ledet inn i et stort dunkelt rom i første etasje hvor det sitter rundt 20 personer på stoler som er plassert i en halvsirkel. Det er av de "troende". Hulda og Arne og følget deres, som alle må regnes blant tvilerne, fordeler seg på ulike plasser i halvsirkelen.

I Bergen har det regnet tre dager siste uke. I dag er det både storm og piskende regnvær.

Arne Garborg tar et oppgjør med det mørke og tunge ved dekadansen. Han er opptatt av Nietzsche, og hilser hans vitalisme velkommen.

Også Hulda Garborg har lest Nietzsche, og er oppglødd. Hun oversetter noen passasjer fra Also sprach Zarathustra der Nietzsche skriver om kvinnen. Det kommer på trykk i kvinnesaksforeningens blad Nylænde, hvor Ragna Nielsen skriver en innledning og Nietzsche.

Arne reiser til Jæren for å arbeide med en bok som har å gjøre med hans barndoms trakter og minner.

Hulda Garborg debuterer som dramatiker på Christiania Theater med teaterstykket Mødre. Hun har holdt på med dette stykket et års tid. Det handler om den høygravide Lina som har et svært vanskelig forhold til sin svigermor og opplever at det hun eier går på tvangsauksjon. Barnet hun venter har hun med en mann hun elsker, men ikke er gift med.Ektemannen hennes driver omkring i fjellene.

Det hele ender med at Lina bryter sammen i en psykoseliknende tilstand og tar livet av svigermor med arsenikk.

Amalie Skram er tilbake i København og skriver til Hulda Garborg og trygler om at hun ikke må være sint fordi hun ikke har latt høre fra seg etter at hun kom hjem.

Da hun kom hjem fra Paris ble hun møtte av Erik på dampskipet, som kunne fortelle at Småen hadde skaralgesnfeber og lå til sengs hos Slotmanns, kan hun fortelle. Så fikk hun selv kraftige blødninger, o gble liggende til sengs i fire dager ute å våge røre seg, mens Erik puslet rundt henne og serverte små delikatesser.

Amalie får besøk av sin yngre Hulda Garborg i København. De to, som har vært venninner i flere år, og som blant annet ar mye sammen i Paris i 1895, er svært glade for å se hverandre.

Amalie Skrams roman Afkom er ferdig for utgivelse. Selv er hun fullstendig utslitt. Hun reiser vekk før de første anmeldelsene kommer på trykk.

For pengene hun får for boken vil hun en tur hjem til Kristiania. Til å begynne med bor hun på en sanatorium i Holmenkollen. Men hun finner ikke ro, får ikke sove, hoster, blir svimmel av den sterke luften, og sliten av den minste anstrengelse. Dessuten er det altfor dyrt å bo der: 59 kroner for en uke.

Arne Garborg inviterer sin mor Lone på besøk til Labråten i Asker. Han advarer mot at det er husmannsstell hos dem, sammenliknet med hva hun er vant til fra Aakre, men han og Hulda vil likevel gjerne ha besøk. Men moren kommer seg ikke avgårde.

Amalie skriver til Hulda Garborg og takker for lammelåret, som Hulda har sendt henne, og hun etter Huldas anvisning har hengt opp i stuen. Men hun lurer på om det ikke skal røkes? Hun har skåret av et stykke og smakt på, og kjøttet er deilig mykt, men smakte så underlig, slett ikke som spekekjøtt.

Otto Weininger begår selvmord i et rom han har leid i huset der Beethoven døde i Wien. Han er 23 år gammel, og etter eget sigende velger han å avslutte livet fordi har er redd for å bli morder. Han etterlater seg et brev til faren, og et til broren. Han dør klokken halv elleve på et kommunalt sykehus. Han har skutt seg gjennom hjertet. Han kom til sykehuset i en håpløs forfatning.

Hulda Garborg kommer til å utgi en kommentarbok til Weiningers bok; Kvinden skabt af Manden. Den vil utkommer til neste år. Hennes oppsummering av boken kommer til å være slik:

Hulda Garborg sitter på Labråten og skriver i dagboken sin. Hun tenker at det kan vel hende den kommer på trykk en gang. Og først i den boken skal det stå et bilde av hennes foreldre, ser hun for seg. De er vakre på det bildet. Hun tenker på sin far, som hun ikke har kjent, men som hun har noen såre minner fra.

Hun bodde på Hamar sammen med moren og søstere da hun var liten. Foreldrene var skilt.

Arne Garborg erklærer til sin kone Hulda at nå ser det da endelig ut til å bli bok. Hun skriver i dagboken at hun puster lettet ut; hun vet at når han sier det så sterkt, betyr det at boka faktisk er i ferd med å bli ferdig.

Det går mot jul, men Arne vil ikke ha juletre. Det er en ny, tysk skikk som er ukjent fra hans kanter av landet, mener han. Han får ingen stemning av et slikt tre. Hulda på sin side kunne nok godt tenke seg et juletre der i huset deres i Asker.

Hulda Garborg leser Otto Weiningers filosofiske bok Geschlecht und Charakter, og blir svært engasjert. Hun begynner å skrive Kvinden skabt af Manden; hun skriver som i et ras. Den skal komme til å utkomme anonymt, og vekke stor oppsikt. Hun skriver blant annet: «Det er ikke Kvinderne, som interesserer Dr. Weininger; det er «Kvinden», det rene Q. Men det rene Q. eksisterer altsaa ikke, og det er derfor forstaaeligt, at han ret som det er forvilder sig bort i de levende, virkelige Kvinders uhumske Sjæleliv, hvis der da kan være Tale om et saadant hos dem.

Hulda Garborg besøker Gustav Vigeland på atelieret som er en slags mystisk bule oppe ved Krist Kirkegaard oppe ved Hammerborgkroken. Hun syns Vigeland rager mange hoder over annen kunst hun ser for tiden. Hun er totalt fascinert av menneskeryggene han modellerer. Når de står der i atelieret lodne av støv, er de som lodne dyrerygger med spente muskler, syns hun. Garborg er ellers svært deprimert for tiden. Han tror ikke på boken han skriver på, og tåler ikke å bli forstyrret av Hulda og sønne Tuften, som nå snart er seksten. Mor og sønn må liste seg rundt.

Hulda Garborgs Kvinden skabt af Manden foreligger i bokhandlerne i Kristiania. Den blir en stor suksess, Bl.a. Hamsun er meget begeistret. Boka skal komme i ti opplag dete første halve året, og skal i alt komme til å selge i 12 000 eksemplarer.

Hulda Garborg skriver i dagboken sin at alle mennesker snakker om hennes Kvinden skabt av Manden for tiden. Avisene skriver også mye om den, og Ragna Nielsen skriver i Morgenbladet at forfatteren har "alle slavindens mærker". Hulda mener det kan være noe i det.

Hulda Garborg sitter på Labråten og leser i Arnes nye bok, som nå endelig er ferdig. De siste fire årene, siden siste utgivelse, har han vært stort sett dyster til sinns og med store tvil på seg selv. Nå er han glad på et vis, men likevel føler han seg ikke ferdig.Hulda skriver i dagboken sin at det nok er noen ting i boka som har å å gjøre med henne, og som er litt uretferdig -- som hans fikse idé om at hun aldri har villet bo på Jæren. Det er jo ikke sant -- tvert i mot trivdes hun godt den sommeren hun bodde med ham der. Men hun satser på å etter hvert kvitte seg med all forfengelighet.

Hulda Garborg er bekymret for sønnen Tuften, som kjeder seg sånn nå i julen ute på Labråten. De er bare de tre menneskene der, og aldri er det noen som sier noe. De få gangene Arne går utenfor døren, er det alltid for å hogge ved. Da sniker Hulda og Tuften seg til å synge og spille og gjøre litt spilopper mens de har sjansen. Men det er ikke så lett, for det er jo ikke alltid de er opplagt til det, som Tuften sier. Han har dessuten bestemt seg for at han vil skfite navn, til Ådne Garborg. Han vil ikke hete det samme som faren, for han vil ikke gjøre skam på farens navn.

Hulda Garborg skriver i dagboken sin om at hun har fått nyheten fra München om at Laura Marholm Hanson er blitt sinnssyk. Hun er blitt innesperret mot sin egen og mannens vilje, de mener hun er farlig for omgivelsene.

Hulda blir trist ved denne nyheten; hun husker hvor strålende Laura var da hun kom på besøk til Kolbotn samme med en annen tysk dame, og siden da hun traff henne igjen i Berlin. Så levende og freidig, selv om hun ikke var helt ung lenger.

Hulda Gaborg skriver i dagboken sin en sammenlikning mellom Camilla Collett og Amalie Skram, i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel. Hun mener at Camilla ikke var så stor dikter som Amalie. Amalies talent ble mishandlet på alle vis, men ingen makt kunne kue det, skriver Hulda. Det var som et element; Amalie  villle ha diktet om hun satt på en sten i ørkenen. Hun ville ikke skrevet godt og sørgelig om sin emsomhet; hun ville følt at hun var midt i en uendelig vrimmel, diktet om de tusen tingene som ikke lot henne i ro. Hun fikk aldri nok av ensomhet.