Hulda Garborg begynner å skrive dagbok igjen, for første gang på femten år. Hun vil gjøre nedtegnelser om været; det er så mismodig; regn og sludd og slaps. Et lyspunkt er at hun har vært i teatret og sett Strindberg. Strindberg er mann, noterer hun i dagboken. Det liker hun. Men i stuen hennes på Labråten i Asker er det stille og ensomt. Sjelden kommer noen innom. Arne er ikke frisk. Han hviler mye. Det er ikke en lyd å høre fra ham der oppe i etasjen over. Og sønnen Tuften er på skolen, eller oppe på rommet sitt og leser. Men hun liker stuen sin. Den har hun malt i grønt og gult, og det er godt å se på, syms hun . Om kveldene flotter hun seg med å fyre i peisen. Arne er inne i en ny religiøs krise. Han sliter med å få ferdig Knudaheiboka, og han har planer om en ny bibeloversettelse, et nytt testamente. Men har finner ikke energi.