• Aasmund Olavsson Vinje, som er blitt 23 år gammel, har en stund tenkt å utvandre til Amerika, men presten A.E. Smitt overtaler ham denne våren til å begynne på lærerseminariet i Asker. Han får tilbud om et lån på 50 spesidaler. Vinje slår til, og denne sommeren går han til fots til Asker Seminarium, som blir bestyrt av Knud Gislesen.

    Ved siden av skolearbeidet leser han atskillig utenom pensum. Om to år kommer Vinje til å ta eksamen med beste karakter.

  • Edvard Munch har sommerferie på gården Midtre Skjellestad i Heggedal i Asker.Hans søstre Laura og Inger er i Vår Frelsers kirke i Kristiania og overværer misjonæren Lars Skrefsruds ordinasjon.

    Skrefsrud har draget på kvinnene i forsamlingen. Han er tidligere straffange, og reiser alltid sammen med sin medarbeiders kone, fru Børresen, og hennes to døtre. Det går mange rykter om dette, men familien Munch tar dem varmt i forsvar.

  • Arne Garborgs sønn med Hulda, Arne Olaus (Tuften) blir født i Asker. Det kommer til å bli deres eneste barn. Arne skal komme til å få et svært komplisert forhold til sønnen sin. Det skal blant annet bli nesten uutholdelig vanskelig for ham at gutten vokser opp på Østlandet og dermed snakker østlandsk. Arne selv kommer fra Jæren, og er aktiv målmann.

  • Christian Krohg og Frits Thaulow er forsonet som venner igjen, etter flere år med et heller kjølig forhold. Denne våren tilbringer familien Krohg en periode i Thaulow-familiens hjem på Hvalstad i Asker, mens Thaulowene er i utlandet.

  • Gustav Vigeland er på besøk hos Hulda og Arne Garborg i deres hjem på Hvalstad i Asker. Hulda noterer i dagboken sin at Vigeland er livlig og snakker mye. Han arbeider med en portrettbyste av Arne. Det er den tungsindige grubleren han merker seg ved og skulpturer frem. Musklene i pannen viser en indre anspenthet, og Vigeland beskriver Garborg, som nå er litt over 50 år gammel, som en mann på åtti. Han tusser i vei, full av sår i ansiktet, det er som om kjøttet er i ferd med å falle av ham, syns Vigeland.

  • Arne Garborg har bursdag i dag. Han fyller 51 år. Hulda har over lang tid minnet ham på det, og på at hun har invitert Kitty Kielland og Harriet Backer på bursdagsselskap, og at han dermed må være så snilll å komme ned når gjeste kommer. Det er det nemlig ikke alltid han gjør. Og han kommer da også stigende ned fra sitt arbeidsrom når de ankommer. Han trykker deres hender hjertelig og sier: Gratulerer! De takker selvsgat begge.

  • Hulda Garborg begynner å skrive dagbok igjen, for første gang på femten år. Hun vil gjøre nedtegnelser om været; det er så mismodig; regn og sludd og slaps. Et lyspunkt er at hun har vært i teatret og sett Strindberg. Strindberg er mann, noterer hun i dagboken. Det liker hun. Men i stuen hennes på Labråten i Asker er det stille og ensomt. Sjelden kommer noen innom. Arne er ikke frisk. Han hviler mye. Det er ikke en lyd å høre fra ham der oppe i etasjen over. Og sønnen Tuften er på skolen, eller oppe på rommet sitt og leser. Men hun liker stuen sin.

  • Hulda Garborg sitter på Labråten og skriver i dagboken sin. Hun tenker at det kan vel hende den kommer på trykk en gang. Og først i den boken skal det stå et bilde av hennes foreldre, ser hun for seg. De er vakre på det bildet. Hun tenker på sin far, som hun ikke har kjent, men som hun har noen såre minner fra.

    Hun bodde på Hamar sammen med moren og søstere da hun var liten. Foreldrene var skilt.

  • Arne Garborg er i ferd med å komme ut av sin dype depresjon. Han har bestilt seg en ny vinterfrakk, og det ser Hulda som et godt tegn, for at syns alltid det er en forbannelse å måtte skaffe seg nye klær. Tøflene hans er så utslitte at alle tærne stikker ut. En gang hver fjortende dag kommer deres gamle venn Steinar Schjøtt på besøkt. Da blir det allltid hyggelig der foran peisen. I dag har hun stekt munker til dem. Men hun tok feil da hun trodde at Arne var begynt på boka si igjen. Det var bare en artikkel han skrev på.

  • Garborg erklærer til Hulda at nå ser det da endelig ut til å bli bok. Hun puster lettet ut; hun vet at når han sier det så sterkt, betyr det at boka i ferd med å bli ferdig. Det går mot jul, men Arne vil ikke ha juletre. Det er en ny, tysk skikk som er ukjent fra hans kanter av landet, og han får ingen stemning av et slikt tre.

  • Hulda Garborg leser Otto Weiningers filosofiske bok Geschlecht und Charakter, og blir svært engasjert. Hun begynner å skrive Kvinden skabt af Manden; hun skriver som i et ras. Den skal komme til å utkomme anonymt, og vekke stor oppsikt. Hun skriver blant annet: «Det er ikke Kvinderne, som interesserer Dr. Weininger; det er «Kvinden», det rene Q. Men det rene Q. eksisterer altsaa ikke, og det er derfor forstaaeligt, at han ret som det er forvilder sig bort i de levende, virkelige Kvinders uhumske Sjæleliv, hvis der da kan være Tale om et saadant hos dem.

  • Hulda Garborg skriver i dagboken sin at alle mennesker snakker om hennes Kvinden skabt av Manden for tiden. Avisene skriver også mye om den, og Ragna Nielsen skriver i Morgenbladet at forfatteren har "alle slavindens mærker". Hulda mener det kan være noe i det.

  • Hulda Garborg har fått lese to tredeler av Arnes manuskript til Knudaheibrev. De er formet som brev til vennen Steinar Schjøtt, som også er Amalies venn. Hulda syns det er svært godt, det han skriver. Han står uendelig langt over henne, syns hun. Og hun forstår bedre enn noen gang i hvor stor grad mannen hennes er fanget i barndommens tryllering. Ingen som ikke har sin opprinnelse innenfor den trylleringen kan noen sinne få noen dypere betydning for ham, innser hun. Det er på Jæren og i den første barndommen og ungdommen at han har hatt sitt eneste virkelige hjem.

  • Hulda Garborg sitter på Labråten og leser i Arnes nye bok, som nå endelig er ferdig. De siste fire årene, siden siste utgivelse, har han vært stort sett dyster til sinns og med store tvil på seg selv. Nå er han glad på et vis, men likevel føler han seg ikke ferdig.Hulda skriver i dagboken sin at det nok er noen ting i boka som har å å gjøre med henne, og som er litt uretferdig -- som hans fikse idé om at hun aldri har villet bo på Jæren. Det er jo ikke sant -- tvert i mot trivdes hun godt den sommeren hun bodde med ham der. Men hun satser på å etter hvert kvitte seg med all forfengelighet.

  • Hulda Garborg er bekymret for sønnen Tuften, som kjeder seg sånn nå i julen ute på Labråten. De er bare de tre menneskene der, og aldri er det noen som sier noe. De få gangene Arne går utenfor døren, er det alltid for å hogge ved. Da sniker Hulda og Tuften seg til å synge og spille og gjøre litt spilopper mens de har sjansen. Men det er ikke så lett, for det er jo ikke alltid de er opplagt til det, som Tuften sier. Han har dessuten bestemt seg for at han vil skfite navn, til Ådne Garborg. Han vil ikke hete det samme som faren, for han vil ikke gjøre skam på farens navn.

  • Hulda Garborg får beskjeden om at Amalie er død i København. Hun skriver en lang innførsel i dagboken sin om minnene fra tiden hun og Arne hadde sammen med Amalie i Paris høsten 1895.

  • Hulda Garborg skriver i dagboken sin om at hun har fått nyheten fra München om at Laura Marholm Hanson er blitt sinnssyk. Hun er blitt innesperret mot sin egen og mannens vilje, de mener hun er farlig for omgivelsene.

    Hulda blir trist ved denne nyheten; hun husker hvor strålende Laura var da hun kom på besøk til Kolbotn samme med en annen tysk dame, og siden da hun traff henne igjen i Berlin. Så levende og freidg, selv om hun ikke var helt ung lenger.

  • Hulda Garborg leser Antonie Tibergs bok om Amalie, som nettopp er utkommet. Hun syns Tiberg har fått med mye informasjon, men merker likevel at hun ikke selv har kjent Amalie. Hulda beskriver Amalie slik: "Hun var som en glimrende salamander, vexlende betagende og farlig, helt sine stemninger ivold, med tusinde tankelys gjennem hovedet i et øjeblik. Og det lynet høyt. Tankerne ramlet hende ofte ud af munden i vill, strålende forvirring.

  • Hulda Gaborg skriver i dagboken sin en sammenlikning mellom Camilla Collett og Amalie Skram, i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel. Hun mener at Camilla ikke var så stor dikter som Amalie. Amalies talent ble mishandlet på alle vis, men ingen makt kunne kue det. Det var som et element; hun villle ha diktet om hun satt på en sten i ørkenen. Hun ville ikke skrevet godt og sørgelig om sin emsomhet; hun ville følt at hun var midt i en uendelig vrimmel, diktet om de tusen tingene som ikke lot henne i ro. Hun fikk aldri nok av ensomhet.