Asker

Edvard Munchs søstre Laura og Inger er i Vår Frelsers kirke i Kristiania og overværer misjonæren Lars Skrefsruds ordinasjon.

Skrefsrud har draget på kvinnene i forsamlingen. Han er tidligere straffange, og reiser alltid sammen med sin medarbeiders kone, fru Børresen, og hennes to døtre. Det går mange rykter om dette, men familien Munch tar dem varmt i forsvar.

Christian Krohg og Frits Thaulow er forsonet som venner igjen, etter flere år med et heller kjølig forhold. Denne våren tilbringer familien Krohg en periode i Thaulow-familiens hjem på Hvalstad i Asker, mens Thaulowene er i utlandet.

Arne Garborg er nettopp kommet tilbake til Labråten i Asker etter et opphold i hjemtraktene på Jæren. Der venter et brev på ham fra Amalie Skram, som har lest hans Den burtkomne Faderen, og er så grepet og begeistret at hun tilbyr sesg å oversette den til dansk. Han forteller om den store lidelsen som denne boken er født ut av: nesten som sinnssydom.

Arne Garborg skriver til sin venninne Amalie Skram om hennes oversettelse av Den burtkomne Faderen. Han vil helst at den skal oversettes til virkelig dansk. Han er ikke så glad i norsk-dansk, og mener dessuten at hans norske lesere bør lese boken i original språkdrakt. Ren dansk, derimot, er han glad i.

Gustav Vigeland er på besøk hos Hulda og Arne Garborg i deres hjem på Hvalstad i Asker. Hulda noterer i dagboken sin at Vigeland er livlig og snakker mye. Han arbeider med en portrettbyste av Arne. Det er den tungsindige grubleren han merker seg ved og skulpturer frem.

Musklene i pannen på bysten viser en indre anspenthet, og Vigeland beskriver Garborg, som nå er litt over 50 år gammel, som en mann på åtti. Han tusser i vei, full av sår i ansiktet, det er som om kjøttet er i ferd med å falle av ham, syns Vigeland.

Hulda Garborg begynner å skrive dagbok igjen, for første gang på femten år. Hun vil gjøre nedtegnelser om været; det er så mismodig; regn og sludd og slaps. Et lyspunkt er at hun har vært i teatret og sett Strindberg. Strindberg er mann, noterer hun i dagboken. Det liker hun. Men i stuen hennes på Labråten i Asker er det stille og ensomt. Sjelden kommer noen innom. Arne er ikke frisk. Han hviler mye. Det er ikke en lyd å høre fra ham der oppe i etasjen over. Og sønnen Tuften er på skolen, eller oppe på rommet sitt og leser. Men hun liker stuen sin.

Arne Garborg er i ferd med å komme ut av sin dype depresjon. Han har bestilt seg en ny vinterfrakk, og det ser hans kone Hulda som et godt tegn, for at syns alltid det er en forbannelse å måtte skaffe seg nye klær. Tøflene hans er så utslitte at alle tærne stikker ut.

En gang hver fjortende dag kommer deres gamle venn Steinar Schjøtt på besøk. Da blir det allltid hyggelig der foran peisen, syns Hulda. I dag har hun stekt munker til dem.

Hulda Garborg leser Otto Weiningers filosofiske bok Geschlecht und Charakter, og blir svært engasjert. Hun begynner å skrive Kvinden skabt af Manden; hun skriver som i et ras. Den skal komme til å utkomme anonymt, og vekke stor oppsikt. Hun skriver blant annet: «Det er ikke Kvinderne, som interesserer Dr. Weininger; det er «Kvinden», det rene Q. Men det rene Q. eksisterer altsaa ikke, og det er derfor forstaaeligt, at han ret som det er forvilder sig bort i de levende, virkelige Kvinders uhumske Sjæleliv, hvis der da kan være Tale om et saadant hos dem.

Hulda Garborg har fått lese to tredeler av Arnes manuskript til Knudaheibrev. De er formet som brev til vennen Steinar Schjøtt, som også er Amalies venn. Hulda syns det er svært godt, det han skriver. Han står uendelig langt over henne, syns hun. Og hun forstår bedre enn noen gang i hvor stor grad mannen hennes er fanget i barndommens tryllering. Ingen som ikke har sin opprinnelse innenfor den trylleringen kan noen sinne få noen dypere betydning for ham, innser hun. Det er på Jæren og i den første barndommen og ungdommen at han har hatt sitt eneste virkelige hjem.

Hulda Garborg er bekymret for sønnen Tuften, som kjeder seg sånn nå i julen ute på Labråten. De er bare de tre menneskene der, og aldri er det noen som sier noe. De få gangene Arne går utenfor døren, er det alltid for å hogge ved. Da sniker Hulda og Tuften seg til å synge og spille og gjøre litt spilopper mens de har sjansen. Men det er ikke så lett, for det er jo ikke alltid de er opplagt til det, som Tuften sier. Han har dessuten bestemt seg for at han vil skfite navn, til Ådne Garborg. Han vil ikke hete det samme som faren, for han vil ikke gjøre skam på farens navn.

Hulda Garborg skriver i dagboken sin om at hun har fått nyheten fra München om at Laura Marholm Hanson er blitt sinnssyk. Hun er blitt innesperret mot sin egen og mannens vilje, de mener hun er farlig for omgivelsene.

Hulda blir trist ved denne nyheten; hun husker hvor strålende Laura var da hun kom på besøk til Kolbotn samme med en annen tysk dame, og siden da hun traff henne igjen i Berlin. Så levende og freidig, selv om hun ikke var helt ung lenger.

Hulda Gaborg skriver i dagboken sin en sammenlikning mellom Camilla Collett og Amalie Skram, i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel. Hun mener at Camilla ikke var så stor dikter som Amalie. Amalies talent ble mishandlet på alle vis, men ingen makt kunne kue det, skriver Hulda. Det var som et element; Amalie  villle ha diktet om hun satt på en sten i ørkenen. Hun ville ikke skrevet godt og sørgelig om sin emsomhet; hun ville følt at hun var midt i en uendelig vrimmel, diktet om de tusen tingene som ikke lot henne i ro. Hun fikk aldri nok av ensomhet.