Hulda Garborg skriver i dagboken om foreldrene og barndomsopplevelser fra Hamar

Hulda Garborg sitter på Labråten og skriver i dagboken sin. Hun tenker at det kan vel hende den kommer på trykk en gang. Og først i den boken skal det stå et bilde av hennes foreldre, ser hun for seg. De er vakre på det bildet. Hun tenker på sin far, som hun ikke har kjent, men som hun har noen såre minner fra.

Hun bodde på Hamar sammen med moren og søstere da hun var liten. Foreldrene var skilt.

En dag ble hun sendt til brygga ved Mjøsa for å stoppe faren, som var en fremmed mann for henne, og be om penger til en ny kjole. Moren hadde instruert henne om at hun skulle si at den gamle var så fillete. Men faren svarer idet han hopper ombord på dambåten: Sy og sprette, binde og rekke!

Hun tenker også på slekten sin. På sine vakre søster, den ene lys og frisk og stram som en general, den andre mørk som en spanjol. Farens foreldre kjenner hun ikke, hun vet ikke engang navnene deres.

Men den elskede morfaren, garveren i gamlebyen i Kristiania, som hun så da han lå i den store sengen og skulle dø, og den lille og fine mormor med den sorte kjolen med hvitte strimler, og fint, fransk silketørklen med hvit bunn, og kniplingkappe på hodet. Hun var så finlemmet og liten og hadde mørke øyne, kanskje hun hadde litt sigøynerbod i årene, tenker Hulda. Hun kom jo fra Bøhmen.

En snill slektning lot henne studere litt musikk hos en frøken i St. Olavsgate, men det ble ikke så mye, for hun måtte forsørge seg selv og moren rett etter konfirmasjonen. Hun fikk jobb i butikk hos den radikale Mikkel Dobloug, og fikk spennende og radikale venner. Hun måtte forsørge seg selv og sin mor.

Alt dette skriver hun om i dagboken.