Hulda Garborg skriver i dagboken sin om Camilla Collett og Amalie Skram

Hulda Gaborg skriver i dagboken sin en sammenlikning mellom Camilla Collett og Amalie Skram, i forbindelse med 100-årsdagen for Colletts fødsel. Hun mener at Camilla ikke var så stor dikter som Amalie. Amalies talent ble mishandlet på alle vis, men ingen makt kunne kue det, skriver Hulda. Det var som et element; Amalie  villle ha diktet om hun satt på en sten i ørkenen. Hun ville ikke skrevet godt og sørgelig om sin emsomhet; hun ville følt at hun var midt i en uendelig vrimmel, diktet om de tusen tingene som ikke lot henne i ro. Hun fikk aldri nok av ensomhet. Hun kjempet til sin død for å oppnå ro og ensomhet innenfor fire vegger ved et skrivebord.

Hun leide et fælt rom utenfor sin egen koselige leilighet og satt midt i glovarmen i København og skrev for nedrullede gardiner. Og hun var gjerrrig på disse ensomme minuttene. Da myldret de frem fra alle kroker, de halte og de bedrøvede og de lastefulle og uutgrunnelige veserner som huserte i hennes fantasi, skriver Hulda om venninnen.