I dag dør Arne Garborg i hjemmet på Labråten i Asker. Han er blitt 73 år gammel. Hele livet har han hatt store helseplager, og perioder av dype depresjoner, mens også perioder med intens litterær produksjon.
De siste tretti årene har han ikke produsert mye litterat, men han har vært en aktiv kulturarbeider og utgiver helt fram til nå. Han har blant annet oversatt og gjendiktet flere av de store verkene fra verdenslitteraturen, som Goethes Faust, Homers Odysseen, flere dramaer av Holberg og Shakespeare, og det gammelindiske diktet som han har gitt navnet Rama-kvædet.
Gabrorg har vært en av de mest markante deltkaerne i kulturliv og politikk i Norge helt siden 1870-tallet, og dessuten en av landets viktigste diktere. På 1880- og 90-tallet har han dessuten hatt innfltelse på europeisk åndsliv, og han har vært den viktigste talsmannen for nynorsk språk, litteratur og kultur.
Garborg har vært spesielt opptatt av det gjensidige forholdet mellom individ og samfunn. Han har ment at fellesskapet ørst kan få sin får sin selvstendige identitet – bli “sig selv” – gjennom den enkelte borger, samtidig som nasjonen til gjengjeld gir noe tilbake ved å vere det området som kan frigjøre individene fra autoriteter, og hjelpe dem til dannelse gjennom gjennom at at kulturen blir tilgjengelig for dem på et språk de er fortrolig med. Det er først da at den enkeltee blir i stand til å gjøre egne, frie valg. Og det er nettopp det som er forutsetningen for at deokratiet skal fungere.
Et viktig livsprosjekt for ham har altså vært å finne ut av livsvilkårene for frihet og selvstendig eksistens, både for den norske nasjonen og for den enkelte borger. Han har desuten alltid vært spesielt interessert i sammenhengen mellom språk, kommunikasjon og kulturell identitet. Det er nær sammenheng mellom menneskenes materielle og åndelige vilkår, har han hevdet. Denne sammenhengen har han funnet mange ulike måter, både skjønnlitterære og andre, å undersøke på.
Røttene til Jæren har alltid vært sterke for Garborg. Dessuten har han sterk tilknytning til livet til fjells, blant annet på Kolbotn. Men han har også vært en utpreget europeer, og har tilbrakt flere år utlenlands, blant annet i Frankrike og Tyskland. Han har i det hele tatt både i sin egen livsførsel og i det han har tenkt og skrevet vært oppmerksom på den sterke spenningen mellom det i mennesket som er bundet til stedet, og det som søker ut og vekk.
Dette er en av årsakene til at litteraturhistorikere kommer til å tenke på ham som en dikter som selv har levd den spenningen han har undersøkt i forfatterskapet sitt.
Arne Garborg
