Hulda og Arne Garborg deltar i en spektakulær spiritistisk seanse i Nordahl Brunsgade 14 i Kristiania. Ånder svever rundt i rommet.

Hulda og Arne Garborg, som har bodd her i Kristiania side februar, deltar denne lørdagskvelden på en spiritistisk seanse i Nordahl Brunsgade 14, ikke langt fra St. Olfas plads. Når de ankommer, blir de ledet inn i et stort dunkelt rom i første etasje hvor det sitter rundt 20 personer på stoler som er plassert i en halvsirkel. Det er av de "troende". Hulda og Arne og følget deres, som alle må regnes blant tvilerne, fordeler seg på ulike plasser i halvsirkelen.

I et hjørne kan de skimte et skap, og utenfor det sitter mediet Elizabeth d'Esperance. Hun har for tiden base i Göteborg, og er en spinkel, ikke særlig høy kvinne. Under seansen som nå følger ser hun ut til å være både våken og bevisst. Men det er noe underlig med øynene hennes, noterer Arne seg.

Han fryser. Og han kjenner også at at han føler seg flau. Han er sikker på at det de ser er bedrag, samtidig som han er underlig nysgjerrig. Det hadde vært fint en gang for alle å få slått litt hull på denne forbannede skråsikre virkeligheten, tenker han.

Mens de som er til stede venter på det som skal skje, snakker de lavt med hverandre. Plutselig ser de et urolig lys fra skapet. De troende i salen kommer med beundrende utrop.

Ut i rommet svever et lysskjær som like etter samler seg til en lysende ring med en stjerne plassert omtrent der som hodet skal være. Snart kan de også se at skikkelsen har armer og bølgende hår. Lyset som nå bølger rundt i rommet er vakkert, syns Arne. Det minner om fallende snø, eller måneskinn.

Mens dette skjer, snakker Madame d’Esperance med en stemme som helt klart kommer fra den kanten der stolen hennes ved skapet sto.

Hulda og Arne Garborg fortsetter å møte opp på disse seansene i Nordahl Brunsgade denne våren. De påfølgende fire gangene opplever de blant annet fotografiske eksperimenter der mediet kommer fram på filmen, mens skikkelsen ved siden av ser ut som en lysende tåkedott. De sitter også i rommet når en voksavstøpning formet som en hanske blir kastet ut fra skapet. Sjelen som materialiserer seg, skal ha dyppet hånden i smeltet voks før skikkelsen løser seg opp og forsvinner. Hulda studerer åpningen på hansken, som er så trang at ingen hånd kan ha kommet verken ut eller inn av den, syns hun.

Ved enda en annen seanse får Arne Garborg trykket hånden til en av skikkelsene, som etterpå tørker ham over pannen med kjortelen sin. Med en liten saks klarer en av de andre tvilerne å få klippet en bit av stoffet, som er tynn silke. Siden går Hulda rundt i stoffbutikker i Kristiania med stoffbiten for å finne et slikt stoff, men hun må konkludere med slikt tøy er ikke å få tak i. Og ved andre seanser opplever de åndesang, blomster som dukker opp, og en skikkelse som etter bønn fra halvsirkelen synker sammen på gulvet foran dem og forsvinner.

På en annen av kveldene får de inntrykk av at de er flere skikkelser i rommet på samme tid, samtidig som de kan se at mediet blir sittende på stolen ved skapet.

På den siste seansen de er med på svever flekker rundt i rommet, og en lyssøyle kommer ut av skapet. Hulda syns ikke hun har sett noe så vakkert og forunderlig noen gang som det hun opplever her. «Hvad det nu har været eller ikke været, det jeg saa, saa vilde jeg ikke ha undværet det for meget.» kommer hun siden til å skrive.

Når de kommer hjem etter slike seanser, kjenner både Hulda og Arne seg tvilrådige, -- nesten sinnsforvirret. De har undersøkt skapet i rommet, men har ikke kunnet avsløre noe bedrag. Samtidig må det jo nettopp være bedrag det er, tenker de. De diskuterer med hverandre og med seg selv, og vet ikke hva de skal tro. Begge er enige om at dersom dette er bedrag, er det så godt gjort at det har like stor verdi som mye av det som går for å være ekte.

Seansene de har vært med på, har ikke budt på kontakt med de døde. De er først og fremst demonstrasjoner på parapsykologiske fenomener, av mediets evner til å få ånd og sjel til å materialisere seg.

Og til syvende og sist er ikke Hulda overbevist etter de fem seansene hun til sammen er med på. Men hun er svært fascinert, og hun syns det hele har vært vakkert; de grasiøse lysene, gevantene, den spesielle stemningen som oppsto, til tross for at de som var til stede, hele tiden småpratet med hverandre.

Når sommeren kommer, flytter hun og Arne til Kolbotn. Hulda kommer til å forsøke å få Elizabeth d'Esperance til å komme og besøke dem, slik at de kan få anledning til å studere seansene enda nærmere enn hva som er mulig her i Kristiania. Men kommer ikke til å lykkes. Mediets evner er svekket uheldige hendelser i Helsingfors, melder hun pr brev.

Ikke desto mindre kommer Hulda og Arne til å fortsette med spiritistiske seanser når de kommer til Kolbotn. Harriet Backer kommer til å være med, og også tegne en tegning av "borddansen".

Hulda og Arne kommer til å skrive ned sine observasjoner fra seansene om et års tid. Arne kommer til å skrive en omfattende artikkel i tre deler for tidsskriftet Samtiden det kommende året, og også to artikler med rapport fra seansene i Kristiania om sju år, i tidsskriftet Hver 8de dag, nr. 21 og 22.