Arne og Hulda Garborg er kommet hjem fra Roma og har slått seg ned på Jæren. Arne rapporterer fra livet der i brev til ekteparet Lie.

Arne Garborg sitter i sitt leide husvære hos stasjonsmesteren på Time stasjon på Jæren og skriver brev til sine venner Thomasine og Jonas Lie, som han og Hulda har vært sammen i Roma for ikke lenge siden. Her på Jæren  bor han storartet, skriver han. Her er det ikke annet enn lyng og torvmyr, og ti minutter nedenfor vinduet hans er havet. Luften er full av vipeskrik og lerkejubel, og når det går mot uvær, hvilket skjer omtrent hver kveld, høres skrik fra måker og andre sjøfugler. 

Rett som det er glir et dampskip forbi. Og her fins deilige, svarte heier som man kan spasere i, og en ubegripelig storartet sandstrand hvor Nordhavet ruller inn fra Atlanteren og Nordishavet rett inn på Garborgs støvler. Så langt han kan se til alle kanter er det bare flyvesand og rullestein å se, og klitter. Her går det an å være til! utbryter han glad i brevet.

Og så er det så stille her. Det er en stillhet som høres ut som et sus for ørene, som legger seg for brystet og tar pusten fra en. Det er den evig susende Nordvesten, som står inn fra havet kald og temmelig sterk, den bare markerer, understreker stillheten, gjør stillheten enda mer lyttende stille. 

Og nedover i bakkene er det lam som breker, de gjør også at han føler stillheten mer. Og når det en gang i uken kommer ruslende en bondekjerre bortover veien, med en spinkel liten mann i som tier og pisker på hesten med tømmene, da blir stillheten så stille at den skriker. Om Garborg hadde bodd oppe i Time kirke, midt på kirkegården, med luker for alle vinduer, så ville han følte seg omtrent som nå, skriver han. Han bor i et stort, lavt enetasjes hus, foruten ham selv bor det en enke med to småpiker her, som aldri verken sees eller høres. Og på loftet er det noen rotter som av og til oppfører en dans ved midnattstid . Bortsett fra det er hele huset som utdødd.

Hulda og Tuften bor foreløpig hos Arnes bror inne ved Stavanger, kan han fortelle. Det er bra for Tuften å ha kammerater. Så Arne er ungkar her han bor -- bare jærbu, kaller han seg selv. Og han snakker jærbu så Thomasine og Jonas ikke ville ha forstått et ord, forsikrer han. Det er rart å dukke ned i sin fortid av og til, sånn riktig til gavns. Det er hvile i det.

Folk i trakten er liksom som lamslåtte etter Oftedalssaken, skriver han videre i brevet, ikke uten ironi. Verden gikk litt av hengslene for dem den gangen, og etter det har de ikke riktig kunnet summe seg. De er sauer uten hyrde, og vet ikke riktig hvor de skal vende seg. Sant nok, de har Vårherre, men --- jo, Vårherre er nok bra nok, men det er så rart med det, det er liksom ingen om kan erstatte Oftedal. Hvor skal de nå få sine meningers daglige brød fra? Hvem skal de følge, og hvem skal  de flykte fra? Hva skal de interessere seg for, og hva skal de hate? Det står nok fortsatt i Vestlandsposten, men det er liksom ikke den samme fynden med det lenger. Og så står de der, flyter på det gamle, naturligvis, men det er ingen drift i det. De venter på en ny Messias. 

Det er en forlegenhet over folket er, fortsetter Garborg. De nevner nødig Oftedal. Og forlegenheten er ikke blitt mindre ved at Oftedal nå har sluttet å angre, og begynt å "vitne" igjen. Mange søker tilbake til ham, men de fleste har ikke mot. En mann som har snytt dem så syndig i mange år, -- tør de tro på ham mer? De trenger ham, de ville mer enn gjerne legge seg opp til hans bryst igjen, men ...  Den store saueflokken blir stående uviss og ubestemt, det er ulver på alle sider, og hyrden, og han som ga seg ut som hyrde -- Gud vet om ikke han også er en forkledt ulv. Stakkars sauer, skriver Garborg.

Dette er altså så langt hans eneste inntrykk  fra Jæren: alt står stille og venter på det støtet, trykket, piskeslaget som skal sette retning og bevegelse i massen igjen, slik at den får retning. Dersom det hadde kommet en sterk strøm, for eksempel fra Kristiania, så kunne det hende den kunne få tak her også, og forårsake en vending av strømmen i den jærske myren. Men det står jo ingen sterk strømning fra noen kant for tiden. I politikken er det for eksempel ubegripelig stille. Selv ikke dette med unionen med Sverige ser ut til å fremkalle noen videre gjæring. Først om en åtte dagers tid kommer det til å komme bevegelse igjen, meldes det i brev fra hovedstaden. Da skal nemlig konsulatsaken endelig avgjøres. 

I brevet han har fått fra hovedstaden, har det ellers stått en del om Bjørnstjerne Bjørnson, kan Garborg fortelle. Han har vært kjedelig i vinter, med alt sitt sludder og sladder. Garborg føler dyp lede med alt av Bjørnsons Pan-skriverier at han har sluttet å lese artiklene hans. Man er rett og slett blitt lei av Bjørnson, skriver han.

Redaktør Thommesen i Verdens Gang har skrevet til ham at Bjørnson ikke er noen innbringende medarbeider (Garborg understreker at dette vel er redaksjonshemmeligheter som ikke må bringes videre), og dette stemme bra med det inntrykket Garborg selv har hatt den siste tiden. Bjørnson kan skrive hva fanden han vil, folk leser ham for det  meste ikke lenger. I hvert fall bryr de seg ikke om det han skriver, for han skriver jo om alt -- og alt kan han jo ikke forstå seg på. Til syvende og sist forstår han seg kanskje ikke på noe som helst. Og man blir lei. Men kanskje er det nettopp dette som er det farlige, når ingen lenger gidder svare Bjørnson, så blir det, for eksempel i Sverige, tatt for gitt at Venstre er enig med ham?

Reisen hjem fra Roma har gått strålende, forteller Garborg. De tok dampskip hjem fra Hamburg til Kristiansand, og derfra til Egersund. Hele veien hadde de strålende vær og rolig sjø. Tuften var ikke det spor sjøsyk. 

Garborg har forresten fått brev til Kitty Kielland. All fare er over og hun er ved godt mot, beroliger han til slutt i brevet. Og han gratulerer ekteparet Lie med at de er blitt besteforeldre. Til syvende og siste er man ikke voksen før man er blitt bestefar, mener han. Den som ikke har opplevd det, har ikke levd mer enn halve livet. Barn -- det er ingenting. De dør, eller de forsvinner. Først med barnebarna blir slekten sikret.

Han kommer til å sende dette brevet til Roma, avslutter Garborg. Han vet ikke nøyaktig hvor Thomasine og Jonas befinner seg for tiden. Det blir vel i alle fall ettersendt.