Portrettbilde
Andre navn
Gerhard von der Lippe Gran
Kjønn
Mann
Fødselsdato
9 desember 1856
Fødselssted
Dødsdato
7 april 1925
Dødssted

Galleri

  • Bjørnstjerne Bjørnson har forlatt sin elskede Rosalinde Thomsen i København og ankommer Roma på julaften. Karoline og lille Bjørn er blitt igjen hos slektninger i Sønderborg på Als. Roma gjør voldsomt inntrykk på Bjørnson. Her skal han komme til å få kontakt med kunstnere og litterater i Den Skandinaviske Forening. Men han skal også ofte komme til å føle seg ensom og overgitt. Han skriver på teaterstykkene Sigurd Slembe og Kong Sverre. Det er vanskelig å glemme Rosalinde.

  • I Kristiania blir det denne sommeren og høsten holdt de første sosialistiske friluftsmøtene holdt på Tjuvholmen utenfor Filipstad, på tomtene ut mot fjorden, hvor de ligger treskur med sjappe for sjauerne. Olaus Fjørtøft taler. Noen høyrestudenter har møtt opp og piper. Gunnar Heiberg er en av de radikale på venstresiden som har møtt opp. Siden skal dette komme med som en scene i hans stykke Tante Ulrikke. En av hans beste venner er bergenseren Gerhard Gran. De møtes på nationalkafeen på Youngstorget.

  • Gunnar Heiberg tar examen artium og skal egentlig studere jus. På hybelen til en venn treffer han bergenseren Gerhard Gran, og det utvikler seg et livslangt vennskap mellom dem. De reagerer begge på professor Lochmanns immatrikuleringstale med krigserklæringen mot de moderne ideer.De to mener de representerer en ny tankeverden, basert på Darwins og Brandes' ideer.

  • Gunnar Heiberg tar examen artium og skal egentlig studere jus. På hybelen til en venn treffer han bergenseren Gerhard Gran, og det utvikler seg et livslangt vennskap mellom dem. De reagerer begge på professor Lochmanns immatrikuleringstale med krigserklæringen mot de moderne ideer.De to mener de representerer en ny tankeverden, basert på Darwins og Brandes' ideer.

  • Georg Brandes taler i Studentersamfundet i Kristiania. Han snakker om Søren Kierkegaard, og kommer med voldsomme angrep på kirken og på prestene.

    Av de studentene som er til stede, er Gunnar Heiberg og hans venn Gerhard Gran. Heiberg skal hele sitt liv komme til å være flammende antikristelig.

    Gran på sin side skal komme til å skrive at Brandes' bøker virker som solstråler innpakket i trykkpapir som fortærer en gammel verden og tenner en ny. Slik føles det. De er i ferd med å skape noe nytt nå, syns de.

  • Nyt Tidsskrift trykker en stor presentasjonsartikkel om Zola skrevet av Gerhard Gran. Man kan dermed få inntrykk av tidsskriftets redaksjon stiller seg på naturalismens side. Og naturalisme blir ofte identifisert med pessimisme. Etter hvert skal imidlertid stadig flere kvinnelige kritikere ta avstand fra naturalismen, både i avis- og tidsskriftanmeldelser. Begrunnelsen er at naturalismen impliserer et deterministisk og pessimistisk samfunnssyn, som står i motsetning til gjennombruddets fremtidsrettede perspektiv, og som dessuten er både kvinnefiendtlig og utviklingsfiendtlig i sin tendens.

  • I Kristiania arrangeres for tredje år på rad kunstnernes høstutstilling. Rundt 70 kunstnere er represenert, med til sammen 174 bilder. En av dem er Paul Gauguin, som er Frits Thaulows svoger. Han bidrar med et bilde av sin kone Mette i selskapsdrakt, med gule hansker, og med et bilde med blomstermotiv. De gjør inntrykk på den unge Edvard Munch.

  • I det norske tidsskriftet samtiden trykker redaktør Gerhard Gran er artikkel av den franske legen og sosiologen Le Bon som er en studie i den kvinnelige psykologi. Den konkluderer med at menns og kvinners hjerner og følelsesliv er så forskjellige at lik utdanning for dem begge ikke bare er unyttig, men rent ut livsfarlig. Le Bon sammenlikner kvinnene med negrene i koloniene - og slik utdannelse for negrene gjør dem oppsetsige mot koloniherrene. På samme måte vil utdannede kvinner fornekte sine naturlige oppgaver.

  • Amalie skriver et brev med biografiske opplysninger til Gerhard Gran. Her beskriver hun sin ungdoms harmfulle indignasjon over de som lærer bort en ting, og lever noe annet. Motsetningen mellom teori og praksis i livet. Det er en forbrtytelse mot de unge, troende sjeler. En slik sjel har hun selv vært, skriver hun.

  • Amalie skriver sin biografiske opptegnelser til Gerhard Gran. Hun forteller om barndommen, og om sine tanker om forfatterskapet. Om sannhet og medfølelse.

  • Amalie skriver til sin venn Gerhard Gran, som har skrevet en liten aritkkel om henne i Samtiden, om et besøk hun nettopp har gjort hos sin elskede bror Ludvig. Det går ikke bra med ham. Han er svært syk og nedbrutt nå.

    Hun føler at hun har sett ham for siste gang.

    Hun skriver: «Kjære Gerhard Gran! Hjærtelig tak lor artiklen i «Samtiden». Den er så god, så smuk og discret. Der er to unøjagtigheder i den: det var 6 år, ikke 8 efter min skilsmisse, at jeg blev gift igjen. Jeg er sikker på at jeg skrev 6 i de optegnelser, jeg i sin tid gav Dem.

  • Amalia Hansen, som var en litt eldre skolevenninne med Amalie i Bergen, skriver et langt brev til biografen Antonie Tiberg der hun beskriver hvor forferdet folk i Bergen har vært og fortsatt er over det mørke og avskyelige i det Amalie har skrevet. Hun forteller at Cathinka Heiberg var den venninnen som tok vare på henne under sinnssykdommen i Bergen på 1870-tallet, og at også Gerhard Gran vil kunne fortelle om henne fra denne tiden. For brevskriveren er det uforståelig at Amalie kunne utvikle seg til et menneske med et så rått syn på livet som kun så det stygge og ekle i tilværelsen.