Rainer Maria Rilke skriver lange brev til sin gamle venninne Lou Andreas-Salomé, som han lenge ikke har hatt kontakt med etter at hun giftet seg, om hvordan han har det. Det er som om ingenting vondt kulle ha skjedd mellom dem, brevene flyter fritt mellom dem nå, med den gamle fortroligheten. Rilke forteller som til en skriftefar om hvordan alt slikt som han var redd for som barn, fremdeles plager ham. Han er så følsom, skriver han, noen ganger er det som om han blir invadert av andre menneskers liv. Det hender han er redd for at grensene mellom ham og andre skal bryte sammen fullstendig andre menneskers ulykke siver inn i hans egen bevissthet som blekk som blør utover på papiret. Har han i det hele tatt noe eget selv? Kanskje ikke, skriver han, i grunnen fins det ingenting virkelig ved ham. Som et eksempel på hvordan dette føles beskriver han en hendelse han har opplevd i Paris. En gang han var på veil til biblioteket befant han seg bak en mann som hadde store, ufrivillige bevegelser, en form for spasmer, det som den store nevrologen Charcot ville kalt St. Veits dans. Mannens skuldre skalv, hodet beveget seg hele tiden, han beveget seg fremover på gaten i en selsom koreografi av hopp og sprett. Rilke betraktet denne mannen med så stor nysgjerrighet at det føltes som om blikket hans skapte seg en tunell inn i mannens kropp, han så hvordan spenningene bygget seg opp i mannens muskler, inntil de til slutt eksploderte i spasmer. Samtidig følte han den samme spenningen bygge seg opp i sin egen kropp. Det var som om han gjennom synet var blitt smittet av mannens bevegelser, skriver han, han klarte ikke å la være å følge etter mannen gjennom gatene, det var mannens egen frykt som trakk ham til seg, det var ikke lenger mulig å skille den fra hans egen frykt. Han skriver om denne episoden over flere sider i brevet. Han kom seg aldri til biblioteket, hvordan skulle han kunne lese etter et sjokk som dette? Det var som om han var fullstendig oppbrukt av denne mannen, som om et annet menneskes frykt hadde spist ham opp, slitt ham ut. Denne typen hendelser skjer ham hele tiden, forteller han. Men i stedet for å resultere i at han skaper kunst, slik man kunne ha håpet, svelger disse hendelsene skaperkraften hans fullstendig. Lou må hjelpe ham; hvordan skal han få kanalisert alt dette inn i poesien? Lous svar til ham er dette: Han har allerede skapt poesi av det. Hans beskrivelse av mannen har skapt så sterk resonans i henne at mannen ikke bare lever i ham, men i henne også. Han må slutte å bekymre seg over hvorvidt han noen gang vil klare å realisere sitt talent og akseptere at han allerede har gjort nettopp det. Beviset ligger i brevet han har sendt henne. Lou er i ferd med å studere Freuds psykoanalyse, og hun leser Rilkes opplevelser som en typisk fin-de-siècle-fenomen. Det fins i det hele tatt flere som er opptatt av de problemene som storbyens moderne og fremmedgjorte liv og store folkemengder byr på. Noen inntar et mer sosiologisk perspektiv på fenomenet. Rilkes gamle professor Theodor Lipps har utviklet en teori om det han kaller einfühlung. Dersom denne egenskapen kan forklare hvordan mennesker ser seg selv i objekter, så betyr det at selve det å observere ikke er en passiv handling, men en aktiv, levd gjenkjennelse, et uttrykk for at selvet eksisterer et annet sted. Og dersom mennesker kan gjenkjenne seg selv i kunsten, kan de vel også gjenkjenne seg i andre mennesker. Empati er selve porten inn til andre menneskers bevissthet. Rilke har en uvanlig sterkt utviklet evne til dette, og det utgjør både hans største poetiske gave og hans tyngste byrde. Lou oppfordrer ham til å slippe ned forsvarsverket. Hun syns han skal gi næring denne gaven som om det er et frø som vokser i h am. Han er et lite stykke jord der alt som faller, enten det nå er ødelagte ting, eller ting som noen har kastet fra seg i avsky, må gå inn i en alkymistisk prosess og slik bli til næring for frøet. Til slutt blir alt en del av ham selv. Han bør nærme seg de syke og de dødende som en lommetyv, romstere i deres elendighet på leting etter poesi. Og Rilke tar henne på alvor. Han begynner å samle sammen fragmenter som det om mannen han så på gaten og skrive den ned i brev som han sender til Lou i månedene som kommer. Langsomt stiger et bilde av Paris frem, ikke bare av luktene og lydene til byen, men av en person som opplever alt dette. Denne personen gir han navnet Malte Laurits Brigge. Han gjør han til en dansk poet. Det er Malte som kommer til å bli hovedpersonen i det som kommer til å bli Rilkes eneste roman, Malte Laurits Brigges opptegnelser. Som Rilke reiser Malte til Paris og må beskytte seg mot alle de overveldende inntrykkene. Malte skal etter hvert komme til å bli hans nærmeste venn.