På avdelingen for hysterikere på Salpétriêre-sykehuset i Paris blir det i dag lagt inn en fjorten år gammel jente.

På Salpêtrière-sykehuset i Paris blir det i dag innlagt en jente på fjorten år som heter Jeanne Beaudon. Hun skal komme til å bli her på sykehuset i atten måneder. Årsaken til innleggelsen er sammensatt, hun er datter av en ugift, dekadent italiensk adelsmann som i sin tid rømte fra sin katolske familie for å leve det glade liv i Paris, og som brukte opp formuen sin på forsøket, og en brutal mor som har slått henne gjennom oppveksten. Nå har hun rømt i fortvilelse hjemmefra og for å kaste seg i Seinen, men motet sviktet i siste liten, og hun endte opp hos en av morens velgjørere og hans kone, som har fått sympati med henne og hjelper henne med å holde seg skjult for moren. Men da hun etter hvert utviklet nervøse lidelse, Sydenhams chorea, også kalt sanktveitsdans, har vennene sørget for å få lagt henne inn her.

Ved innleggelsen havner hun på avdeling sammen med de kjente hysterikerne og epileptikerne som får så mye oppmerksomhet for tiden. For Jeanne er sykehuset en trygg havn og et velsignet sted sammenliknet med det helvetet hun kommer fra. Det er ikke minst på grunn av Charcots oversykepleier, som blir kalt Babotte, og som føler spesiell omsorg fra Jeanne. Hun legger merke til at jenta alltid blir dårligere hver gang moren har vært på besøk. Hun sørger for å få fortalt en nødløgn om at Jeanne har oppført seg dårlig, og at hun som straff ikke får lov til å bevege seg alene. Under alle besøk av moren må dermed Babotte være med for å passe på. Denne tjenesten kommer Jeanne aldri til å glemme.

Som del av behandlingen får hun undervisning i gymnastikk tre ganger i uken, og det elsker hun. Ette hvert begynner hun å danse, vise de gymnastiske øvelsene hun har lært og synge og opptre for de andre pasientene. Alt dette skal hun siden få bruk for når hun om noen år blir en berømt cabaretdanser på franske forlystelsessteder, blant annet Moulin Rouge, under kunstnernavnet Jane Avril. De nervøse og ufrivillige rykningnene kommer hun til å inkorporere i sin helt spesielle måte å danse cancan på; det blir en del av hennes varemerke. Hun kommer til å bli en god venn av maleren Toulouse-Lautrec, som kommer til å bruke henne som modell på plakater for Moulin Rouge som kommer til å bli verdensberømte som det ypperste av hva plakatkunst kan frembringe.

Jeanne legger merke til at det eksisterer et tydelig hierarki blant pasientene her på sykehuset. Øverst i hierarkiet er hysterikerne, merker hun seg. Det er hos dem hun har havnet, de holder til i det store Duchenne de Boulougne-rommet i første etasje i den enorme sykehusbygningen. Epileptikerne har lavere rang, de holder til høyere opp i etasjene.

En dag kommer skuepilleren Sarah Bernhardt på besøk for å gjøre studier av hysterikerne.

Jeanne legger også merke til at det fins et tydelig hierarki også hysterikerne imellom. De slåss ofte om oppmerksomheten til legene og publikum som kommer på de ukentlige visningene av pasienter, og de liker å forsøke å lure legene ved å late som om det har spektakulære symptomer, som de håper kan bringe dem oppmersomhet og berømmelse. Kvinnene på avdelingen lærer henne forskjelige triks. Blant annet får hun beskjed om at med det samme det kommer en lege inn i rommet, må hun presse på bestemte steder ved eggstokkene til en av de mest hysteriske pasientene. På den måten klarer pasienten å kontrollere anfallene sine slik at det blir mulig å holde en samtale med dem. Siden skal Jeanne komme til å tenke at Charcots oppfinnelse med et spesielt apparat som presser mot eggstokkene til kvinner med hysteriske anfall, kanskje likevel hadde noe for seg.

En gang om året er det karneval på sykehuset. Da kler både pasienter og ansatte seg ut og feser sammen. Jeanne får låne et kostyme av Charcots datter, og hun finner en måte å danse på denne kvelden som forbløffer alle. De ufrivillige rykningene hennes blir en del av dansen. Etter dette sørger Charcot for at hun blir utskrevet. Men først blir de kalt inn til et møte, og der blir det av legene gjort klart for moren hennes at dersom hun våger å mishandle datteren igjen, er Jeanne velkommen til å komme tilbake til sykehuset, denne gangen for å gå i lære som sykepleier.