Nervelegn Charcot har lånt ut sin mest berømte hysteriker, Blanche Wittmann til sin kollega Janet, som hypnotiserer henne, og gjør forbløffende funn.

Blanche Wittmann, den berømte hysteriske pasienten, er på utlån fra professor Charcot på Salpêtrière-sykehuset til Hôtel-Dieu i Paris.

Her blir hun studert av doktor Jules Janet, som er en yngre bror at doktor Pierre Janet, som holder til i Nancy, og som Sigmund Freud ganske snart skal reise for å studere under noen uker. Jules Janet studerer Blanche med stor interesse.

Etter inngående gransking og analyse slår han fast at denne kvinnen har en dobbelt personlighet, på samme måte som leger i faglitteraturen har observert i forbindelse med hysterikeren som kalles Felida X. Det ser ut til at personlighet nummer to hos Blanche kommer til syne når hun befinner seg i det som kalles den somnabule tilstanden, den som frembringes når hun blir hypnotisert av legen. Personlighet nummer en er henne vanlige, våkne tilstand.

En dag når Janet skal hypnotisere Blanche, bestemmer han seg for å se om han er i stand til å bringe henne i en enda dypere tilstand av hypnotisk søvn enn hva Charcot har gjort. Det gjør han, og etter en stund er Blanche totalt ubevegelig, og umulig å få kontakt med. Hun reagerer ikke på trykk på muskler og nerver, og når han åpner øynene hennes, får han heller ingen respons. Situasjonen er prekær. Til slutt gir imidlertid Blanche fra seg flere dype sukk, og hodet hennes begynner å bevege seg. Hun åpner øynene, setter seg opp, og ser til hans lettelse ut til å befinne seg vel. Det virker som om hun har våknet; hun svarer på alle Janets spørsmål.

Til å begynne med tror legen dermed at hun befinner seg i den vanlige, somnabule tilstanden, men det viser seg å være feil. Blanche virker nå til hans forbløffelse først og fremst påtakelig lykkelig og åpen, mens hun vanligvis er temmelig dyster når hun befinner seg i den somnabule tilstanden. Hun ser i det hele tatt ut til å på alle måter å ha blitt en annen kvinnen enn den hun var for han for bare få øyeblikk siden hypnotiserte henne. Og han merker seg at det nå ser ut til å være umulig å så henne inn i den hypnotiske søvnen på ny.

Når Blanche befinner seg i sin ordinære tilstand, fremviser hun vanligvis en rekke hysteriske symptomer. Da hun først ankom Janets kontor i dag, var hun for eksempel følelsesløs på begge sider av kroppen. Hun kjente ikke nålestikk, og hun var heller ikke klar over i hvilken stilling kroppen hennes befant seg når hun lukket øynene. Samtidig med ufølsomheten var hun også overfølsom i området rundt eggstokkene, totalt døv på venstre øre, og hadde alvorlige synsforstyrrelser på venstre øye. Men nå, som den oppvåknede personlighet nummer to, er hun altså en annen. Hun kan både se, høre og føle. Hun kjenner det for eksempel når de klyper henne og stikker henne med nåler, og hun har ingen problemer med å på kommando løfte en bestemt finger med øynene lukket. Det gjør heller ikke vondt i området rundt eggstokkene lenger. Det ser rett og slett ut til at hun er blitt en helt ny kvinne. Helt normal. Slett ikke hysterisk.

Det eneste problemet er at Blanche nå i sin nye tilstand ser ut til å være i overkant tiltrukket av Janet. Faktisk er denne oppmerksomheten mot ham så intens at hun er ute av stand til å legge merke til noen andre som befinner seg i rommet, med mindre han befaler at hun skal snakke med dem. Dessuten ser det ut til å at det ikke lenger er mulig å befale henne å gjøre ting, uten at hun selv vil, i motsetning til tidligere når hun har vært hypnotisert, hvor hun lydig har utført alt hun er blitt befalt av legen. Den nye Blanche er altså fri.

Men siden hun er så opptatt av Janet, og ivrig etter å glede ham, utfører hun altså likevel det meste av det han ber henne om - av egen, fri vilje. Og det er nyttig for legen. Hun er nå så totalt en annen Blanche enn den hun har vært, at Janet bestemmer seg for å gi henne et nytt navn. Han kaller henne Louise. Det ser det ut til at hun villig går med på.

Men etter hvert innser han likevel at det vil kunne skape komplikasjoner å gå under et nytt navn, så han bestemmer seg for å kalle de to personlighetene hennes Blanche 1 for den gamle og Blanche 2 for den nye personligheten. Han bestemmer seg for å forsøke å finne ut hva som er relasjonen mellom de to. Han finner ut at Blanche 2 er klar over eksistensen til Blanche 1, mens Blanche 1 på sin side ikke ser ut til å ha noen kjennskap til Blanche 2. Etter flere eksperimenter finner han ut at Blanche 2 er en slags stille eksistens som er tilskuer til livet til Blanche 1. Dette gir ham den ideen at han skal lage et enkelt tegnsystem for Blanche 2: Når hun løfter en finger, betyr det ja, og når hun løfter tommelen, betyr det nei. Når han så kaller frem Blanche 1 og stikker henne med en nål i armen, spør han om hun kjenner noe. «Du vet utmerket godt at jeg ikke kjenner noe», svarer hun. Men mens Blanche sier dette, løfter Blanche 2 samtidig fingeren for å indikere «ja». På denne måten finner han ut at Blanche 2 er tilstede og får med seg alt om skjer, både gjennom syn, hørsel og følelse, mens Blanche 1 ikke får med seg noe av dette. Blanche 1 har heller ingen idé om hva fingrene hennes driver med. Han konkluderer med at Blanche 2 befinner seg bak Blanche 1, at den gamle Blanche liksom dekker den nye som et slags slør. Det er bare når sløret faller og Blanche 2 kommer til syne at Blanche 1 forsvinner.

Gjennom sitt forsøk på å forklare dette fenomenet utvikler Janet en teori for hysteri og sinnssykdom generelt. Alle har en form for dobbel personlighet, mener han. Men med normale, friske mennesker er det balanse mellom disse to personene. Den andre kommer på banen når den første bli svak, for eksempel under søvn, i drømme eller under visse former for beruselse. Da kan den andre personligheten utføre bisarre handlinger. Men i tilfeller som Blanche, er det en ubalanse mellom de to personlighetene. Den første er svak, forkrøplet og dvergaktig, mens den andre er sterk og sunn, og har dessuten en tendens til å dra nytte av den førstes svakheter. Det gjør det selvsagt ikke mindre komplisert at de to personlighetene befinner seg i samme kropp, og derfor deler sanseapparat. I Blanches tilfelle er Blanche 2 en temmelig hensynsløs type, som leker en brutal lek med stakkars Blanche 1. Det er Blanche 2 som kommer til syne når Blanche 1 sover, og det er hun som får henne til å vandre rundt i korridorene i søvne, eller klatre ut på hustakene på sykehuset. Det er også Blanche 2 som fremprovoserer de hysteriske anfallene til Blanche 1 som foregår i fullt dagslys. Hun trer frem, og bryter stakkars, svake Blanche 1 i bakken i reelle brytekamper som tar seg temmelig kaotiske ut for den som blir vitne til dem. Eller hun sørger for at hun blir lam, døv eller blind. Det er Blanche 2 som er problemet, mener Janet. Og det er henne legen må henvnede seg til. Blanche 2 oppfører seg dårlig, hun utnytter Blanche 1, vil henne ikke vel. Blanche 1 er uttviklet, hun er et lett bytte for Blanche 2s dårlige oppførsel. Så å behandle hysteriet betyr altså å få kontroll over Blanche 2s dårlige vaner, siden de utgjør en så stor trussel mot Blanche 1. Det er Blanche 1, og hun alene som lager trøbbelet, og det er hun som å ordne opp. Og han klarer virkelig å få de voldsomme krampetrekningene til å holde opp ved å henstille til Blanche 2 om å slutte med dette tullet. Siden Blanche 2 jo er så begeistret for ham, og ivrig etter å utøre hans vilje, blir henstillingen umiddelbart møtt. Men det skal raskt vise seg at denne nye tilstanden er vanskelig å opprettholde: Så snart det oppstår en situasjon der hun for eksempel blir skremt av en høy lyd, eller får sterke følelser, er det Blanche 1 som tar styringen igjen, med sin forkløplede væremåte.