Camilla Collett utgir essaysamlingen Mod Strømmen. Her gjør hun det klart at hun er talskvinne for kvinnesaken. Hun har utviklet en høyst personlig stil; i boken klager og jamrer hun seg, er polemisk og ironisk, vittig og vemodig-munter, ofte selvmotsigende, av og til nostalgisk, men også frisk og frimodig.
Som når hun langer ut etter de selskapelige ball som borgerskapet arrangerer, og mener at unge kvinner og menn heller burde gå på fotturer sammen i fjellet. Der vil de nemlig kunne glede seg over hverandre uten å være underlagt den selskapelige kontrolls moderlige argusøyne. Hun har fortsatt sterk til knytning til romantikken, og insisterer gjenom hele livet på hjertets betydning.
Og hun insisterer på forskjellen mellom menn og kvinner: hun forlanger ikke at gutter og jenter skal få den samme oppdragelse, men jenter må få samme anledning til å utvikle sine evner som gutter.
Steinfeld, T. (1993). Kvindehjertets historie. Om Camilla Collett. Faderhuset: 1800-tallet. I.-L. Hjordt-Vetlesen and E. Andersen. København, Rosinante/Munksgaard. 2.s. 280