Feminisme

Den andre delen av Camilla Collets roman utkommer. Romanens første del har fått gjennomgående positiv mottakelse, men den inneholder ikke noen vesentlig samfunnskritikk. Tvert imot; det er først i denne andre delen som nå sendes ut på det norsk-danske bokmarkedet, at Collett viser at slik som samfunnet nå er innrettet, hindres den kvinnelige kjærligheten i å «finde sin Gjenstand». Og dette gjør at romanen blir oppfattet som provoserende.

Georg Brandes er dette året svært opptatt av kvinnesak. Han samarbeider med Carsten Hauchs hustru Fredrikke Hauch og oversetter John Stuart Mills On the Subjection of Women (Kvindernes Underkuelse), den utkommer på dansk samme år som den engelske utgaven.

Henrik Ibsen skriver i et brev til Georg Brandes fra Dresden. Han har lest Stuart Mills skrift som Brandes har sendt ham, men han er skeptisk: han kan ikke se at det kan ligge noe fremskritt eller noen frem tid i Stuart Mills tenkning.

Camilla Collett utgir essaysamlingen Mod Strømmen. Her gjør hun det klart at hun er talskvinne for kvinnesaken. Hun har utviklet en høyst personlig stil; i boken klager og jamrer hun seg, er polemisk og ironisk, vittig og vemodig-munter, ofte selvmotsigende, av og til nostalgisk, men også frisk og frimodig.

Alexander Kielland skriver et forsinket gratulasjonsbrev til Camilla Collett, og minner henne på deres møte i Paris i 1878.

Han forteller henne hvor dypt han beundrer henne, og at han alltid spør seg selv når han har skrevet noe som har med kvinnens rolle å gjøre: Hva ville Camilla Collett sagt til dette? undrer han.

Kitty Kielland er med på å starte Norsk Kvindesagsforening i Kristiania.

Denne oktoberkvelden klokken ni inviterer Det Norske Studentersamfund i Kristiania til debatt om "Kvindens Stilling i Samfundet". Som representanter for det nye fenomenet kvinnelige studenter blir foreningen Skuld høytidelig invitert. Dette er første gang kvinner til til stede i Studentersamfundet.

Fra Universitetet stiller professorene Marcus Jacob Conrad og Fredinand Lochmann. De går begge sterkt imot at kvinner skal få utdannelse. Stillsittende akademiske studier vil skade kvinnens nerver og hjerne og de risikerer å miste sin kvinnelighet, hevder de fra talerstolen.

Kitty Kielland arbeider denne sommeren sammen med sine malervenner på Fleksum. Men det blir også tid til å turer til Kristiania. Hvor hun enn kommer, passer hun på å snakke pent om sin kjære venn Arne Garborg. Hun får også turer på byen sammen med ham. De spaserer sammen på Karl Johan, går alene sammen og drikker øl, og har muntre diskusjoner over et bord på Grand Café. Hun håper det kan være til nytte for ham at i det minste hun, som fremdeles av de fleste betraktes som et ærbart menneske, omgås ham.

Ragna Nielsen skriver til sin venn Jonas Lie i Paris om en forferdelig sak i Kristiania, der fire menn har overfalt og forgrepet seg på et «stakkars sykt fruentimmer».

Hun syns det er så opprørende at det nesten ikke lar seg fortelle. Hun vil aksjonere mot menn som bruker vold mot kvinner, skriver hun. Hun vil offentliggjøre navnene på overfallsmennene. Men dette får hun ikke aksept for i kvinnesaksforeningen.

Denne våren arrangeres det et møte i Dansk Kvindesamfund der sedelighetsdebatten er tema. Elisabeth Grundtvig, Grundtvigs barnebarn, gjør seg til talskvinne for "Nutidens sædelige Lighedskrav".

Hun legger det frem slik:

Kvinnene kan bli som mennene-- eller mennene kan bli som kvinnene. Det siste innebærer at mennene, slik kvinner alltid har gjort det, skal holde seg borte fra sex frem til ekteskapet. Den første varianten går ut på at kvinnene skal ha samme rett som mennene til å praktisere "fri kjærlighet" -- med eller uten ekteskapets velsignelse.

Henriette Steen er en av de som engasjerer seg i Dansk Kvindesamfunds debatt om formålsparagrafen, og hvorvidt ordet "likestilling" skal med i den. Kvistleiligheten hennes i Østersøgaded her i København har i flere år vært samlingsstedet for en kvinnelig diskusjonsklubb, hvor slike spørsmål debatteres. Henriette er en kvinne som gjør sterkt inntrykk på sine omgivelser,  kjent for sin skarpe replikk og sitt dype engasjement. Det er noe fornemt ved henne; hun både engasjerer og gjør at det er naturlig å holde en viss avstand.

I Kristiania foregår debatten om kjønnsdriften opphetet i Studentersanfundets sal. Den svenske forfatteren Gustaf af Geijerstam, som er Erik Skrams gode venn, har holdt flere foredrag i byen den siste tiden, der han har snakket om litteratur, kvinnesak og sedelighet.

For et par år siden utga Geijerstam romanen Erik Grane, som handler om menns oppvekst og hemmede livsforhold, om prostitusjon og kjønnssykdommer. Hovedpersonen i romanen legger flere seksuelle forhold bak seg, gifter seg og blir lykkelig med en «ren» kvinne som elsker og tilgir ham.

Ragna Nielsen skriver et nytt innlegg i den norske sedelighetsdebatten. Her utdyper hun sitt forhold til bohêmen. Hun har fått inntrykk av at Arne Garborg og bohêmen ignorerer umoralens følger. Hva er det de ønsker? Å påvirke ungdommen slik at de ikke gjør andre mennesker ulykkelige, og slik at kroppene deres ikke er til pine og lidelse for dem selv? V

Arne Garborg samler noen av sine innlegg i moraldebatten i bokform under tittelen Fri Skilsmisse. Et av Garborg store temaer for tiden er spørsmålet om vilkårene for kjærlighet og samliv. Han skriver: “Ved vor norske kjærlighedsdiskussion er at bemærke, at man ikke er nået så langt som til kjærlighed. Det er usædeligheden, man holder på med.

Arne Garborg er i Bruck ved München. Han er syk og føler seg elendig av influensa, Hulda og Tusten er også syke -- nesten hele Tyskland har influensa, skriver han til til sin venninne Kitty Kielland. Men han har endelig fått ferdig sin roman Hjaa ho Mor. Det har vært et forferdelig strev.

Bjørnstjerne Bjørnson har sendt ham sin Paa Guds veie, men Arne har ikke fått lest den ennå, kan han fortelle. Bjørnson tror visst Garborg er sint på ham, siden han en gang han uttalt at "Ja, Digter er de ikke, kjære Garborg".

Garborg syns Bjørnson er uhelbredelig dum.

Henrik Ibsen, som nå har flyttet tilbake til Kristiania, skriver til Ragna Nielsen i Nordal Brunsgade 22 (hvor Amalie engang har bodd) og takker for innbydelsen hun har sendt ham til et møte i Kvindesagsforeningen. Han kan fortelle at han har bestemt seg for at at ikke høre på foredrag om hans egne arbeider, og beklager at han derfor ikke kan komme.

New Zealand innfører, som første land i verden, stemmerett for kvinner.

Clara Tschudi, som er en norsk forfatter, kjent blant annet for sine biografiske skildringer av kjente personligheter, trykker en tekst i det norske tidsskriftet Samtiden om sin venninne Camilla Collett. Her får leserne et sannferdig, men kjærlig portrett av en følsom, stridig, ensom og oppmerksomhetskrevende gammel dame som lever sitt liv på evig reise og bor på triste pensjonatrom.

Clara Tschudi beskriver blant annet den gamle fru Collett slik:

Ellen Key, utgir Missbrukad kvinnokraft, der hun  retter  et angrep mot visse tendenser innen kvinnesaksbevegelsen og hevder at kravet om likestilling mellom kjønnene i seg selv erensidig.

Kvinnen skal ikke  på alle områder konkurrere med mannen, mener hun. Men det må være mulig for kvinner åvelge et yrke hvor det moderlige i deres natur kommer til sin rett («samhällsmoderlighet»).

I Kristiania går 2000 kvinner i tog for å markere at de krever stemmerett for kvinner.

Pylle Gad, som er en av Amalie Skrams danske venninner, og som følger utviklingen i den norske stemmerettssaken nøye, skriver til Randi Blehr om hvordan forholdene er når norske kvinnesakskvinner skal legge opp strategien.

Stemningen står på kokepunktet, kan hun fortelle, men noen større skandale blir det ikke, selv om det stråler rent og uforfalsket hat ut fra det hun kaller partiene "Gina" (Krog) og "Ragna" (Nielsen).

Pylle morer seg over å se hvordan kvinner ikke har nådd så langt som mennene når det gjelder å skjule sin ærgjerrighet.

Ragna Nielsen skriver i Samtiden om Amalie Skrams forfatterskap. Hun mener Skram er den største kvinnelige representanten for naturalismen i Norge. Romanen Constance Ring er ikke hennes beste roman, mener hun (hun forteller ikke hvilken hun syns er best), men den er den mest illustrerende for det stadiet i utviklingen som kvinnene og forfatterinnene var kommet til i 1883.