Erik Skram føler seg fremmed i familien og strever med spørsmålet om religion

Erik Skram er blitt nitten år gammel. Han skriver i et brev til sin eldre bror William, som er prest på Grønland, at han føler seg stadig mer fremmed overfor familien sin på Rosendal og Marienborg. Det er særlig spørsmålet om religion som plager ham og får ham til å føle seg fremmed. Han syns det er umulig å tro uten å forstå. Men han lengter likevel etter noe, selv om han ikke vet hva det er han lengter etter. Han har en masse følelser som tumler rundt i ham, men han klarer ikke å fastholde dem. Han forstår ikke hva det er han føler og aner.

På denne tiden pågår en debatt om forholdet mellom religion og vitenskap i Danmark. Den går mellom professor Rasmus Nielsen, som hevder at religion og vitenskap er to sider av samme sak, mens den yngre professor Hans Brøchner åpent vedgår at han er ateist, og mener det er en dyp kløft mellom de to verdner, og at læren om oppstandelsen og Jesu undere kun er gamle myter. Brøchners erklæring om at han er ateist vekker enorm oppmerksomhet, for man lever ennå i minnet om Søren Kierkegaards voldsomme utfall mot den danske kirkens spekulative teologi og mangel på interesse for den enkeltes religiøse opplevelse.

Erik og andre unge studenter i København er svært engasjert i disse spørsmålene.