Georg Brandes skriver på en bok om hvordan en ny form for mandighet må stå sentralt for at den nye tiden skal kunne bryte gjennom. Idealet er den opplyste, radikale, humane legen.

Georg Brandes, som i flere år har bodd i Berlin sammen med familien fordi han anses som for radikal for det dannede akademiske miljøet i København, skriver på en bok om litteraturens moderne gjennombruddsmenn. I den kommer det tydelig frem hva han mener må være kravene til en ny form for mandighet: Idealet er den opplyste, humane, radikale legen.

Brandes har lenge markert seg som en forkjemper for kvinnenes frigjøring, og hans synspunkter og publikasjoner rundt dette har allerede skapt mye debatt og mange ringer i vannet. Men han er også svært opptatt av spørsmålet om hva det vil si å være mann, altså mennenes frigjøring. I det han skriver og foreleser om markerer han en tydelig opposisjon til det gamle autoritære mannsbildet som han har vokst opp med, og som fins overalt i den danske embetsmannskulturen rundt ham. Denne kampen om manns- og kvinnebilder inngår i den evige kampen hans for et nyere og mer liberalt verdensbilde. Og i en viss forstand er også virkelig et nytt mannsbilde i ferd med å nå bryte frem -- i hvert fall i enkelte kretser. Det er etter hans syn både biologiske, økonomiske, sosiale og ideologiske årsaker til denne nødvendige opprydningen i mannsbildet. Og på dette punktet er også Brandes selv svært sammensatt: følsom, til dels aggressiv og full av motsetninger. På dette punktet, som på mange andre, gir han uttrykk for at det er nødvendig med motstand mot det gamle autoritetsbildet i og utenfor seg selv og mot den inspirasjonen og trusselen han ser i andre gjennombrudd som også pågår for tiden, ikke minst i arbeiderklassen.

Boken om det moderne gjennombrudds menn skal være med på å markere hjemkomsten fra Brandes’ landflyktighet, og toner tydelig flagg mot det hittil dominerende danske, nasjonalliberale litterære normsystemet som han lenge har vært i opposisjon mot. Han starter med å beskrive forfatterskapene til de to store norske dikterne som ruver tydeligst i landskapet for tiden; Bjørnson og Ibsen. Men han skriver også om sin bror Edvard Brandes’ første teaterstykke, og om Sophus Schandorph, J.P. Jacobsen og Holger Drachmann. Han gjør rede for utvelgelseskriteriene sine, altså for hva som skal til fo rå være en gjennombruddsmann, og for hvorfor disse mannlige forfatterne faller innenfor disse. Men han forklarer ikke hvorfor han tar med en ikke en eneste kvinnelig forfatter eller eiderforfatter.

Derimot skriver han om hvordan det innenfor den litterære institusjonen alltid foregår en maktkamp mellom gammelt og nytt, og om hvordan denne henger nøye sammen med kulturelle forhold. Et av poengene hans er at det for tiden foregår et skifte fra et religiøst til et naturvitenskapelig verdensbilde: Ideene i tiden avles ikke av dikterne, mener han, de dukker opp når tenkere og naturvitenskapelige forskere arbeider, og de har form av store, geniale anelser om hvordan det egentlig har seg med forholdene i virkeligheten. Man er i ferd med å få øye på lovmessigheter som vedrører både naturvitenskap, historie og filosofi. Og disse store tenkerne er også i ferd med å finne frem i sin motstand mot kirkens religiøse verdenssyn.

Brandes er klar på at han mener denne kampen er dyptgående og omfattende, men i boken han skriver på gir han ingen sammenhengende framstilling av hvordan han mener denne litterære kampen om normsystemene foregår. Gjennom måten han bruker de litterære eksemplene på blir det imidlertid tydelig hvor omfattende og dyptgående han oppfatter denne kampen: Det handler for eksempel om retten til å forme språket, og til å fastsette hvilke temaer det skal være mulig å skrive om. Og han kommer stadig med påminnelser om hvor viktig det er for medlemmene av en litterær skole å holde sammen Det er også avgjørende med indre disiplin, og å være enige om hva som er omkostningene i kampen.  

Yndlingsordet hans, og idealet når han skal beskriver den moderne gjennombruddsmannen, er mandig. Med dette ordet forstår han både en generell kulturell norm, en moralsk norm og en estetisk norm. Et nytt mandighetsbegrep, altså. Dette kommer tydeligst til syne i beskrivelsen av hovedfiguren i den nye litteraturen: legen. For Brandes er det legen som er tidens helt, selve inkarnasjonens av tidens mandighetsidealer. Denne legen er strengt moderne, opplært i en teoretisk vitenskapelighet som forholder seg til motsetningen mellom sant og falsk, samtidig som han praktiserer en form for praktisk humanitet som forholder seg til motsetningen mellom de lykkelige og lidende, og andre motsetninger som beskjeftiget tiden i sosiale og psykologiske forhold. Det kan ikke herske tvil om at det er denne mannstypen som er den nye, den kommende og moderne. Heller ikke at denne lederskikkelsen representerer et brudd med den patriarkalske mannsskikkelsen som altfor lenge har fått herske, og som utøver sin autoritet på en blind måte. Den nye mandigheten betyr å argumentere for sitt syn på en naturvitenskapelig måte, samtidig som man viser sin menneskelighet, mener Brandes. Og denne formen for ideell mandighet blir etter Brandes’ syn virkeliggjort i John Stuart Mill: Med sin rolige storhet og sitt opphøyde frisinnn representerer denne britiske tenkeren inkarnasjonen av den formen for vitenskapelighet og humanitet som Brandes beundrer.

Et annet viktig poeng når det gjelder den nye mandigheten er for Brandes at den må løsrive seksualiteten fra det han kaller pliktens drivhus. Det er den skjønne, store Eros man må sikte mot når man skal tre inn i den nye mannsalderen, samtidig som den nye mannen må være i stad til å holde fast ved sin ungdoms protest, slår han fast.