Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson går i heftig duell i en avisdebatt, og det ender med brudd mellom de to.
Det har allerede lenge også vært et kjølig ikke-forhold mellom Georgs bror Edvard Brandes og Bjørnstjerne. Georg Brandes er for øvrig for tiden i sterk affekt i forbindelse med kvinnesaken, som han mener han selv personlig har vært alene om å forfekte i Norden. Han tåler dårlig at kvinner selv, for eksempel Elisabeth Grundtvig, ikke er helt ut enig i alle aspekter av saken. Han vil ikke ha noe av at saken hans forvrøvles av uvitende kvinner, skriver han til Bjørnstjerne Bjørnson.
Brandes skriver også en artikkel i Tilskueren, som Amalie og Erik Skram også er bidragsytere til, det er et essay om forfatteren Zola. Han understreker at man foreløpig vet lite om arvelighet, men at arveligheten har sine lover, slik tyngden har det. Dette er et sitat fra Zola, fra innledningen til Rougon Macquart-seriens første bind.
Brandes forklarer også at Zolas hensikt er å skildre en hel tidsalder gjennom en enkelt families historie. Dette minner mye om det Amalie Skram er i ferd med å gjøre med sin slektskrønike Hellemyrsfolket, som hun nå er i gang med.
Hjordt-Vetlesen, I.-L. (1993). Modernitetens kvindelige tekst. Det moderne gjennembrud i Norden. Faderhuset: 1800-tallet. I.-L. Hjordt-Vetlesen and E. Andersen. København, Rosinante/Munksgaard. s. 338
og
Hvidt, K. (2005). Edvard Brandes. Portæt af en radikal blæksprutte. København, Gyldendal. s. 173
og
http://ibsen.uio.no/REGINFO_peGB.xhtml?bokstav=B
og
Bjerkelund, R. (1989). Amalie Skram: dansk borger, norsk forfatter. [Oslo], Aschehoug. s.50