Suzannah og Henrik Ibsen er på vei med jernbane fra Kristiania til Trondheim. Bjørn Bjørnson fulgte dem til stasjonen i dag tidlig, og idet de tok farvel, sa Ibsen med så høy stemme at alle som hadde møtt opp fikk det med seg: "Hils alt som er ungt i Norge, og be dem være tro, og si at jeg vil være med dem som fløymann på venstre side, som venstre fløymann. Det som kan se ut som galskap hos de unge, det blir likevel det spirende. Vær sikker på det." Den store menneskemengden som har møtt frem, roper: "Leve Henrik Ibsen og frue!"
Og når toget stopper på Hamar, venter en begeistret folkemengde også her med kraftige hurrarop. Men fortsatt er det langt igjen til Trondheim; togreisen fra Kristiania er omstendelig og omfatter overnatting på ett av de tre hotellene på Koppang stasjo i Østerdalen. Neste dag er det også flere stopp, hvor passasjerene kan få seg litt mat. Først ved nitiden om kvelden er man fremme i Trondheim. Da har man reist i to hele dager.
De to tar inn på Britannia hotell, og blir hyllet med et tog av medlemmene i Trondhjems Arbeiderforening. Stadig flere slutter seg til toget gjennom Dronningens gate i retning av hotellet, og Ibsen står barhodet på trappen og venter på dem. Han har forberedt en tale til dem. Suzannah står i et åpent vindu i andre etasje. Det høres hylningsrop, et sangkor synger. Og så holder Henrik Ibsen en tale som siden skal komme til å bli kjent som en av hans beste. Han snakker om det han kaller karakterens adel. Viljens adel. Og sinnets adel. Det er kun denne formen for adel som kan frigjøre det norske folket, sier han. Og han legger til at et adelskap av dette slaget vil oppstå fra to kanter, nærmere bestemt fra grupper som ikke har tatt skade av trykket fra partiene; kvinnene og arbeiderne.
Mørkhagen, S. (2019). Ibsen : «... den mærkelige Mand». Oslo: Gyldendal. s. 538-540.