Hans Jæger og Christian Krogh utgir første nummer av bladet Impressionisten

Hans Jæger og Christian Krogh utgir første nummer av bladet Impressionisten, som er et undergrunnsblad i Kristiania. Hans Jæger har nettop sonet ferdig dommen etter beslagleggelsen av Fra Kristiania-Bohêmen, og Christian Krohg venter på beslagleggelsen av sin roman Albertine.

De to kameratene leser disse hendelsene som tegn på at ingenting har skjedd i norsk samfunnsliv etter Venstres maktovertakelse for to år siden: Ingen frigjøring, nasjonalliberalismen har spilt fallitt, de nye makthavnerne etaberer seg på nøyaktig samme vis som de gamle, og ser ikke ut til å ville røre ved victorianske moralnormer eller gamle autoritetsbegreper.

Både liberale og konservative krefter i Kristiania slår seg sammen om å fordømme Hans Jæger, mens Christian Krohg er nå etter hvert blitt en kjent maler, og langt mer akseptert i borgerskapet enn han var tidligere. Nå er det ikke lenger noen måte Hans Jæger kan slippe til i norsk samfunnsdebatt på med sin samfunnskritikk og sitt kunstsyn, uten under dekke av Christian Krohg. Begge kaller seg naturalister, og har de franske forfatterne Zola, Manet og Guy de Maupassant som forbilder.

De forener seg til felles kamp for dette nye kunstsynet,. Det innebærer en deterministisk historieforståelse, som går ut på at menneskeneheten går fremover mot en bedre fremtid, samtidig som de ser dypt pessimistisk på samtiden.Kunstnes oppgave er å vise tidens elendighet, mener de. For at fremskrittet skal kunne skje, må det manes til bevissthet.

Men naturalismen hos dem fører ikke til noen naturvitenskapelig metode. Sannhetskriteriet ligger ikke i et objektiv beskrivelse av virkeligheten, men i den enkeltes opplevelse av den. Ideologien deres er altså naturalistisk, men metoden er impresjonistisk.

Målet er en total forandring av det borgerlige samfunnet, litteraturen skal gjøre menneskene nye, gi dem en ny vilje, og da må leseren oppleve den som levd liv. Dette får man best til ved å gjenskape sine egne øyeblikksinntrykk, mener de.

Jæger forkaster fiksjonen og havner i selvbekjennelsen som litterær metode. Derfor kritiserer han i deres eget tidsskrift Krohgs roman om prostituerte Albertine for å være en konstruksjon. Han mener at det bare er det dokumenterte livet som vil kunne gjøre et tilstrekkelig inntrykk på leseren til at han eller hun skal ville en forandring av det bestående i samfunnet.

Ved å legge vekten på selvbekjennelsen og øyeblikksinntrykket får man virkeligheten skildret innenfra, slik et individ opplever den. Jæger mener at dette vil vekke til live både følelsen og intellektet hos leseren, mens personer og situasjoner skildret utenfra bare taler til intellektet.

De konservative oppfatter Jægers Fra Kristiania-Bohêmen som en frukt av Kiellands nedbrytende virksomhet. Men Jæger og Kielland har lite til felles.

Bladet Impresjonisten forårsaker to motskrifter: Antiimpresjonisten og Kontraimpresjonisten. De er skrevet av folk som selv kaller seg impresjonister, men som vil ha en impresjonisme som er innadvendt og psykologisk dybdebordende. De harselerer over Jægers naive tro på kunsten som politisk middel, og tar i det hele tatt avstand fra nyttekravet i kunsten.

For Jæger ligger løsningen på det psykiske problemet i en nødvendig samfunnsomveltning. Det skal avsløres hvordan samfunnet gjennom sin opdragelse og sine institusjoner virker nedbrytende på individet, og hvordan dette virker forkrøplende på samværet mellom mennesker.Jæger etterlyser kjærligheten som tema i litteraturen, fordi han mener at en stor del av ungdommen er knekket i selve kjærlighetsevnen. Etter hans syn avdekker dette hvor ødeleggende samfunnets moralske normer og økonomiske systemer fungerer på det viktigste av alle livsområder, nemlig kjærligheten. Jægers kunstsyn er ikke opptatt av formelle problemer, og han diskuterer ikke kunstnerisk virkemidler. Hos Kielland står stilen i veien, og både Bjørnson og Ibsen driver med unyttig krimskrams, mener han. De står i veien for den litteraturen som skal vokse frem. Med selvbekjennelsen som litterær metode er liv og diktning knyttet så nær til hverandre som mulig. Det er dette som er Hans Jægers program.