Alexander Kielland skriver til Georg Brandes om sitt syn på Bjørnstjerne Bjørnson

Alexander Kielland skriver til Georg Brandes. Han må skynde seg med brevet; mølleren, som er hans postbud, skal nemlig kjøre snart, så han skriver i rasende fart. Bjørnson har nå forlatt landet på vei til Amerika, kan han fortelle. Han passerte Stavanger på vei til England på torsdag.

Kielland kom dessverre for sent til å hilse på ham, selv om båten hans lå ved bryggen i flere timer. Og det var synd, for Bjørnson var ille til mote ved å forlate fedrelandet sitt for åtte måneder, og også for å være borte fra Karoline, det hadde han selv skrevet i brev. Men Kielland syns han vil komme til å ha uendelig godt av begge deler. Særlig å være borte fra Karoline, for Bjørnson er etter Kiellands mening en stor heimføing, og alle inntrykk han kan få utenfra er verdifulle. Han kommer nok til å treffe mange norske kålhoder der borte i Amerika, men Kielland har likevel stor tro på Amerikas luft, selv har han alltid lengtet dit.

Også for Bjørnsons stilling her hjemme er det nok lurt å la våpnene hvile litt, mener Kielland. Han tror Bjørnson var innvendig så gal før han dro, så opphakket av alle de småhuggene han fikk, at han var farligere for venner enn for fiender. Han var som en overladet kanon.

Når det gjelder tidsskriftet som Bjørnson planlegger, og som det er meningen at Amalie Müller skal være sekretær for, tror Kielland det kommer til å dø. Skavlan forsikrer ham om at ingenting er avgjort ennå.

Kielland syns det hele er noe alminnelig norsk vrøvl, disse store ordene om samhold og gjensidig forpliktelse, samtidig som det er uenighet og vranghet og feighet på alle kanter. Men dersom Brandes har til hensikt å sette seg i spissen for et slikt prosjekt, så tilbyr Kielland for all del sine tjenester. Inntil han har bestemt seg, vil han holde seg flott og vente, skriver han.