Dato
3 februar 1882

Henrik Ibsen skriver til Georg Brandes og takker ham for anmeldelsen av Gengangere. Han beklager seg over nivået på anmeldelsene i norske aviser. Mange av anmelderne er teologer, og de røper svekket dømmekraft, hevder han, men de som ikke er teologer, er det heller ikke grunn til å glede seg over. Han skriver:

"Og hva skal man så sige om den såkaldte liberale presses forhold? Disse førere, som taler og skriver om frihed og frisind og som samtidig dermed gør sig til trælle af abonnenternes formodede meninger! Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier. Under alle omstændigheder vil jeg aldrig kunne slutte mig til et parti, som har majoriteten for sig. Bjørnson siger: majoriteten har altid ret. Og som praktisk politiker må han vel sige så. Jeg derimod må nødvendigvis sige: minoriteten har altid ret. Selvfølgelig tænker jeg ikke på den minoritet af stagnationsmænd, som er agterudsejlet af det store mellemparti, der hos os kaldes de liberale; men jeg mener den minoritet, som går foran der, hvor flertallet endnu ikke er nået hen. Jeg mener, retten har den, som er nærmest i pakt med fremtiden."

I dette ligger en sterk kritikk blant annet av norsk presse, og noe av grunnen er nok de mange negative omtalene IIbsen har fått av Gengangere. Men det er også viktige prinsipielle sider ved hans mediekritikk, og mange av de samme synspunktene kommer igjen i måten han profilerer doktor Stockmann på i stykket som han nå arbeider med: En folkefiende.  Dette gjelder for eksempel forholdet til pressefolk og myndighetspersoner som vil tvinge ham til å forstumme. Individualisten Ibsen har sett seg lei på flokkmentalitet og manglende intellektuelt mot. Dette er ikke et helt nytt trekk ved innstillingen hans til offentlig debatt. Vi finner den samme posisjonen i et brev han skrev til den samme Brandes ti år tidligere, den 4. april 1872, etter at Brandes hadde beklaget seg over at den liberale pressen i Danmark hadde stengt sine spalter for ham.

Mye av Ibsens bakgrunn for å skrive En folkefiende kan naturlig nok lokaliseres i fenomener som tilhører samtiden. Vi kan for eksempel stanse opp ved redaktøren, boktrykkeren og deres organ Folkebudet, representantene for det doktor Stockmann et stykke ut i annen akt betegner som «den frisindede, uafhængige presse», men som han mot slutten av folkemøtet i fjerde akt påstår «dag ud og dag ind forkynder den vranglære, at det er massen og mængden, den kompakte majoritet, som sidder inde med frisindet og moralen»

1860- og -70-årenes har Norge opplevd et markant oppsving i dagspressen. Under sitt opphold i hjemlandet i 1874, ti år etter at han reiste ut, har Ibsen hatt anledning til å observere de mange riks- og lokalavisene som nå konkurrerte om leserne, og dessuten har han i sin utlendighet fått tilsendt utklipp og referater, foruten at han abonnerer  fast på enkelte aviser.

 

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Asbjørn Aarseth: Innledning til En folkefiende.

Henrik Ibsens skrifter https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_Fo|intro_background.xhtml