Image
Gørbitz, J. (1839). Camilla Collett.
Dato
1 november 1837

I dag utkommer første nummer av Forloren Skildpadde. Det er et håndskrevet tidsskrift, et "Blad", som de kaller det, som venninnene Camilla Wergeland (som siden skla bli Camilla Collett) og venninnen Emilie Diriks utgir.

Det er nå ca gått fire måneder siden Camilla kom tilbake til Norge etter ett års opphold i Hamburg, hvor hun hadde bodd hos geheimeråd Ludwig. Hun har flyttet hjem til sitt barndomshjem på prestegården på Eidsvoll. Hun er 24 år gammel, og fortsatt ugift.

Hun og Emilie Diriks har kommet opp med idéen om å lage et tidsskrift der de selv skal være både redaktører og forleggere. I utgangspunktet tenker de at også andre skal kunne få inn tekster i bladet. Tidsskriftet skal ikke trykkes, men sirkulere i ett håndskrevet eksemplar i «en lille utvalgt Kreds af Damer». Som tittel på bladet velger de navnet på en av tidens mest prestisjefylte matretter: forloren skilpadde. Men det kommer ingen tekster av andre inn i tidsskriftet, heller ikke av Camillas bror Oscar, som er blitt oppfordret av Camilla til å skrive.

De to lengste tekstene er Emilies «Et Selskab» og Camillas «Otte Dage i Hamburg», som handler om hennes møte med den tyske forfatteren Theodor Mundt. Dette første heftet innledes med en tekst hvor redaktørene erklærer bladets tendens, og utover i heftene kommer det til å komme flere småtekster: fiktive dødsannonser, pussige nyhetssaker, egenskrevne dikt og oversettelser av et par dikt av Heinrich Heine.

Emilie og Camilla har kjent hverandre siden de gikk på samme pikeskole i Christiania i 1826, altså for elleve år siden. Men det var først en del år senere at de to begynte de å skrive brev til hverandre. Denne brevvekslingen er etter hvert blitt svært omfattende. Et tema som stadig dukker opp i brevene, er nettopp skriving. I løpet av våren som nettopp er gått, mens Camilla var i Hamburg, begynte de – eller i hvert fall Camilla – å tenke på at de skulle skrive noe som kunne bli publisert.   Camilla leste opp deler av et brev fra Emilie for sin tyske vertsfamilie, kunne hun rapportere hjem til Emilie, og de ble begeistret. En i selskapet var medredaktør i et tidsskrift, og han skriblet ned teksten. Ifølge Camillas brev ble teksten publisert under overskriften «Christiania».

I samme brev til Emilie fra i vår skrev Camilla at Emilie burde skrive noe mer som kunne bli trykt i Tyskland, Camilla skulle nok oversette det: «jeg vil saa gjerne see noget paa Prent af os 2; Du vælger eller sogar skriver noget selv, jeg oversætter det, og vi dele Æren», skrev hun.

Emilie Diriks har fulgy Camillas oppfordring om å skrive noe selv, for teksten «Et Selskab» lå klar nå i august. Om den er skrevet med tanke på oversettelse og publisering i et tysk blad, eller  for deres eget blad Forloren Skildpadde,  kommer litteraturforskere siden til å være usikre på.

Etter at Emilie hadde skrevet «Et Selskab», har det ikke kommet mer fra hennes hånd på en stund. For et par ukers tid siden skrev derfor Camilla bekymret til henne og ba henne sende flere tekster til bladet:

«Send mig nogle Avertissements, Bekjendtgjørelser, Nyheder – kort hvad Du vil […] Lad for Alting ikke dette herlige Foretagende [strande] paa den usleste af alle Klipper: falsk Beskedenhed. Vi ville skrive saa godt vi kunne, uden at stræbe efter noget bedre over vore Kræfter. Jeg kan ikke troe at vi kunne være saa latterlige at være bange for vor egen Critik. Lader os derfor ikke file og konstle for meget, men tage det saa friskt og naturligt som det falder i Pennen; giv mig alt hvad Du kan; jeg skal ordne det.»

I tillegg til «Et Selskab» skal det vises seg at Emilie Diriks kun kommer til å skrive to tekster i Forloren Skildpadde: en dødsannonse i hefte nummer 1 og en liten samling nyheter under overskriften «Indenlandske Efterretninger» i hefte nummer 3. Fra hefte 4 kommer det ikke til å komme flere bidrag fra Emilie. Resultatet kommer til å bli at Camilla Wergeland selv skriver omtrent 90% av Forloren Skildpadde.

Bladet får imge utbredelse: Det er lite trolig at det blir lest av andre enn de to redaktørene. Det er ingen påskrifter på heftene, og litteraturforskere kommer siden ikke til å finne noen omtale av at andre leser det. Høyst sannsynlig kommer det ikke lenger enn til Camilla Colletts skrivepult. Men hun kommer selv til å ta vare på de håndskrevne heftene. Og om mange år kommer hun til å nevne dem ved to anledninger; først i artikkelsamlingen Mod Strømmen fra 1879, i innledningsteksten i første del av boken:

«Ak, endnu gjemmer jeg mellem andre forvitrede Minder fra hin Tid et Par Nummere deraf med sine Titelvignetter, vort Blads betydningsfulde Symbol, laurbæromslynget!»

Og så kommer hun til å omtale heftene igjen i 1885 i boken Mod Strømmen. Ny Række, i teksten «Fra Anton Schweigårds Hjem»:

«Ak, det er vemodigt i de gamle Gjemmer at støde på en Pakke forkrøllede Scripturer – Bladet, som vi udgav.»

 

Sted
Bilder
Image
Omslaget til tredje utgave av Forloren Skildpadde, 9. november 1837
Korrekturlest?
Nei