Dato
august 1895

August Strindberg skriver teksten "Betraktelser på Kyrkogården". Den handler om hans vandringer på Montparnassekirkegården i Paris sommeren og høsten 1894, og skal komme til å bli publisert i den franske magasinet La revue des revues neste sommer. Her blir Strindberg presentert som den svenske Ibsen, en tidligere forfatter som nå har forlatt litteraturen til fordel for vitenskapen, nærmere bestemt kjemien.

I teksten beskriver han hvordan han vandrer rundt på kirkegården i Paris og betrakter det som utspiller seg i hans sjel: han gripes av avsky mens indre bilder trenger seg på uten orden og indre sammenheng, som om de skulle være en dåres ideer:

Han ser Ludvig XVIs forsvarer med giljotinen i bakgrunnen, han ser en stor elv med grønne bredder, en ung mor som leier en liten jente langs vannet, et kloster, et hotell, en kvinne i Rembrandthatt som vrir seg i fødselssmerter, han ser seg selv sitte på Café Régence der Kölnerkatedralen står utstilt i råsukker. Han aner ikke hva det er som foregår, det er en orkan av minner som herjer med ham, drømmer fremkalt av gravstenene som omgir ham. Han tror denne kirkegården rommer en hemmelighet.

Det skjer ingenting i denne byen innhegnet av døden, syns han, den ene dagen likner på den andre, det er bare fuglene som bryter stillheten. Han beskriver hvordan han en morgen i juni måned i for fikk øye på en ung kvinne som vandret i den store alleen, hun var ikke sørgekledt, det så ut til at hun ventet på noen. Hun så urolig mot den store porten som så mange har trådt innenfor for aldri å slippe ut igjen.

Neste morgen så han henne igjen, hun var et hjerteskjærende syn, hun gikk frem og tilbake, stoppet, lyttet, speidet. Jo blekere hun ble, desto mer forfinet smerten hennes ellers nokså hverdagslige ansiktstrekk, syntes han. Det var noen hun venter på, stakkar. Så reiste han vekk til et fremmed land og ble borte i fem uker, forteller han, han glemte det hele, men da han var tilbake og gjenopptok sine vandringer på kirkegården, var hun der fremdeles. Konturen av den avmagrede kroppen hennes tegnet seg mot et kors i bakgrunnen, som om hun var blitt korsfestet. Han gikk nærmere og la merke til hvordan sorgen hadde brent den lille skikkelsen hennes med en slags indre ild. Det var som å se et lik i krematoriet. Hun var sublim, hun var beviset på at lidelsen ikke er banal. Sol og regn hadde bleket fargene på kappen hennes, blomstene på hatten hadde gulnet, til og med håret hennes var blitt blekere. Hun ventet og ventet. Han lurte på om hun var sinnsforvirret. Ja, hun må ha vært rammet av den store kjærlighetsgalskapen! Han tror hun ville komme til å dø mens hun ventet på den usle akten som gir opphav til livet og fastholder lidelsen, skriver han.

Personer
Sted
Tema
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Strindberg, A., et al. (2011). August Strindbergs samlade verk : 34 : Vivisektioner II. Stockholm, Almqvist & Wiksell. s. 133.