I Danmark henrettes morderen Anders Nielsen Sjællender på en bestialsk måte ved halshugging. Erik Skram er til stede for å rapportere som journalist for Morgenbladet.

Erik Skram, som arbeider som redaksjonssekretær for den radikale Morgenbladet i København, er i dag utsendt for å dekke en offentlig halshugging på Lolland. den 28 år gamle Anders Nielsen Sjællænder er dømt til døden for mordet på en handelsreisende, som ble funnet død i en grøft for et års tid siden. 

I Danmark praktiseres dødsstraff (den blir kalt livsstraff), selv om den er blitt avskaffet av i mange andre Europas mindre land.

Fra 1866 og frem til den siste henrettelsen i om ti år, 1892, kommer det i Danmark til å bli ha blitt avsagt til sammen 60 dødsdommer, men kun fire av dem blir utført med halshugging med håndøks, som loven påbyder. Den som skal foregår i dag, er en av dem.

Mens dødsstraff i de fleste andre land også i Norge og Sverige foregår i en lukket fengselsgård, er de Danmark et offentlig skuespill til skrekk og advarsel og under forferdelig primitive forhold. Det er disse Erik nå er vitne til, og som har rapporterer om til avisen.

De er flere journalister som reiser sammen på toget til henrettelsesstedet på Falster. På samme tog sitter skarpretteren som skal utføre henrettelsen.

På fergen over til Falster får de øye på skarpretteren: Han sitter og skåler muntert under lunsjen sammen med sin medhjelper og en ung venn. Håndbagasjen han har med seg er en flat kasse som øksen ligger i. Denne kassen kaller de tre herrene innbyrdes for Pettersen. Det er som om de på denne måten vil slå fast for seg selv at han reiser inkognito.

Etter hvert som de nærmer seg stedet der henrettelsen skal skje, stiger stemningen mellom de tre som sitter og drikker. Erik og de andre journalistene hører fra deres kant av vognen de mange vittighetene om Pettersen, som nå ser ut til å ha blitt en slags fjerde person i selskapet, som de skåler med og oppmuntrer med nesten kjælende ord.

En ung forfatter som er med i journalistenes følge, en med sort hår og urolige øyne, blir syk av å høre på denne morskapen, og det blir ikke bedre når man på en av Lollands stasjoner antar at det er han som var skarpretteren.

De kjører i den råkalde novembermorgenen fra Nakskov innover i et flatt snølandskap med Lollands evige rekker av piletrær på alle kanter. Etter en god halv times tid får de på land avstand øye på bestemmelsesstedet; en lav, ganske omfangsrik banke som bak de hvite markene fortoner seg som av den typen som kan samle tusenvis av mennesker.

Når de stiger ut av vognen og følger stimen av mennesker opp mot høyden, merker de straks at det ikke er spor av orden på henrettelsesstedet: Det er ikke reist noe skafott, og overhodet ikke truffet noen som helst foranstaltning som kan sørge for at dommen skal kunne fullbyrdes på noenlunde anstendig vis. Her er det ingen avsperring, ikke noe bestemt sted som er utpekt som den plassen som henrettelsen skal skje. Alle som har møtt opp, går og stå som de vil. En eneste politibetjent er tilstede, og dessuten en mann med en skuffe som han bruker til å anvise plass til folkemengden av bønder som trenger seg tett sammen, en måpende flokk som langsomt flytter seg og erstattes av andre.

Midt i vrimmelen støter Erik og de andre journalistene plutselig på skarpretteren, som åpner kassen med øksen. De reagerer sterkt: henrettelsen kan ikke skje på denne måten. Snart kommer herredsfogden, og da skal alt være klart for henrettelsen. 

Uhyggen brer seg til alle tilstedeværende. Og uten at de har gjort noen avtale om det, griper Erik og de andre journalistene  plutselig vandre i hendene og slår krets om skarpretteren og blokken i et øyeblikk der det ikke er mennesker mellom de to.

De trykker seg innover mot menneskemuren og oppfordrer folk til å vike, og det ser ut til å virke.  Det er som om alle forstår at de nå er deltakere i en skandale som det må rådes bot på.

Så journalistene utvider stadig sirkelen, og lykkes på forholdsvis kort tid på denne måten å skaffe et åpent rom omkring det som altså nå blir retter stede. De danner den innerste rekken, og de fortsetter å holde hverandre i hendene. Slik står det under hele den påfølgende handlingen.

Eriks sidemann til høyre har den mest skitne hånd han noensinne har tatt i; gjennom hansken er det som å føle en dyreklo.

Umiddelbart etter at plassen omkring blokken er blitt fri, skritter en liten vadmelkledt bonde over den skitne snøen, sier noen ord til skarpretteren, og går så tilbake igjen.

- Vet du hva den mannen ville? spør Eriks sidemann til venstre.

- Nei, sier Erik,

- Han ba skarpretteren om lov til å ta en kopp av den henrettedes blod til sin syke kone.

Samtidig oppstår det en bevegelse i kretsens utkant nærmest landeveien som sier dem at nå kommer vognene med herred fogden og den dømte forbryteren. Ledsaget av fangevokteren, distriktslegene og presten. Dersom de hadde ankommet to eller tre minutter tidligere, villle alt ha håpløs forvirring, men nå er det blitt en viss orden på grunn av journalistenes sirkel.

Så trer herred fogden med trekantet hatt og gullstriper på buksene inn i sirkelen. HAn får det til å virke som om det er han som har ordnet det hele. Etter han kommer presten, så distriktslegen og endelig Anders Nilsen Sjællænder, morderen. Etter at han har trådt ut av vognen blir håndjernene fjernet. Han er høy og mager går med bøyde knær, sammensunket over lendene. Armene henger på en besynderlig måte slapt ned foran kroppen, hendene er blå av kulde. Han er iført mørke bukser, en kort tilknappet, mørk frakk og om halsen bærer han et grått rutete tørkle og på hodet en bløt kaskett.

Han ser ut til å fryse veldig. Det langsomme blikket som han måler blokken, skarpretteren og menneskemengden med er skummelt, et forskrekket, ynkelig syn.

Inn mot midten av kretsen står blokken der det skal skje, og bak dem skarpretteren i kjole og hvitt slips, og den lurvete medhjelperen hans. Det er fullstendig stille. Kun utenfor kretsen hører man noen folk som krangler om tilskuerplassene på taket av den vognen som har bragt fangen hit.

Herredsfogden slår ut med hånden og sier høyt noen ord om at det var visst her unødvendig å påby orden. Han begynner å lese opp dommen. Anders Nilsen skal henrettes offentlig med øks, og som erstatning betale 15 kroner i salærer til den og den.

Det går grusomt lenge før opplesningen er ferdig. Samtaler snakker presten inn i forbryterens øre, og distriktslegen gir han noen dråper på et stykke sukker.

Mens opplesningen av dommen går for seg, løper en liten hvit hund fornøyd omkring på den avgrensede platsen, kommer bort til blokken, snuser litt på den og begir seg så i sprang henter den mannen som utenfor kretsen dempet og ivrig lokker på den.

Hvis herredsfogden tatt seg god tid, er det ingenting sammenliknet med presten; som nå stiller morderen en rekke spørsmål, for eksempel: -Si meg, om det er sant hva du har fortalt meg at du erkjenner din synd og angrer hva du har gjort.

- Si meg om det er sant hva du har fortalt meg at du anser din straff for rettferdig.

- Si meg om det er sant hva du har sagt meg at ikke du er vred på noen eller bærer nag til noen mennesker som har gjort deg imot i ditt liv. Og så videre.

Og da den dødsdømte med nesten uhørlig stemme og ristende av kulde har svart ja på alt dette, så er presten klar til å la ham bekjenne troen. I et dvelende foredrag med lange pauser fremsier han trosartiklene. Anders Nilsen Sjællænder synker mer og mer sammen, men ennå er ikke presten ferdig. -  Knel ned befaler han, og den ulykkelige faller ned på kne. Presten tar kasketten av ham og lar den høytidelig falle ned på den skitne snøen. Så legger han hånden på forbryterens bare hode og snakker til ham langsomt og gir ham syndenes forlatelse gjør korsets tegn foran ansiktet hans og trer endelig tilbake. 

Skarprettere nærmer seg nå, mens Anders Nilsen Sjællænder besværlig reiser seg og setter kasketten på hodet igjen, ledet av skarpretteren. Han går de siste tunge skrittene mot blokken. Igjen blir kassetten tatt av, og de skal akkurat til å ta av han frakken når presten på ny legger  seg imellom, stanser skarpretteren. Mens den dømte står rett foran blokken og stirrer fortapt på de gapende menneskemengdene som krummer seg i været mot ham, ber presten høyt og langsomt for at alle skal høre at det er fadervår.

Så endelig blir han overgitt til skarpretteren. Da tar man frakken av han, mens han selv hjelper til med vesten, knepper den opp med valne fingre, halstøklet blir tatt av, og medhjelperen og  skarpretteren hjelper hverandre med åpne skjortekraven og brette den ned over morderens magre skuldre. Så legger den dødsdømte seg tungt ned på skrå brettet foran blokken, rekker hodet frem og flytter på det inntil haken passer inn fordypningen i blokken, og de to bøylene blir klemt fast om hans magre hals.

Medhjelperen får nå den ideen at han vil holde hodet i håret, mens hugget gjøres, så han skal slippe å bøye seg når det triller ned i snøen. Men han oppgir dette, og tar tak i den ennå levende mannens hår og stiller seg til høyre for blokken, mesn skarpretteren vender seg til venstre griper øksen. Han holder øksen over mannen snakket og lar den falle.

Hodet blir ikke skilt fra kroppen. For Erik høres det ut som om skarpretteren bommer og øksen klirrende treffer den innerste av bøylene. Det virker som om denne løsner. Anders Nilsen Sjællænder ligger stille. Det lyder et stønn, men det kommer kanskje fra fra den redselslagne tilskuere\kretsen.

Øksen løftes for andre gang. Denne gangen hugger skarpretteren til med all sin kraft. Hugget treffer morderens hals. Blodet spruter i en tynn stråle av farge som rødvin opp i ansiktet på medhjelperen, som forferdet trer et skritt tilbake. Anders Nilsen Sjællænders kropp bøyer seg i en heftig bevegelse oppover med løftet venstreskulder, mens hodet stadig ikke er skilt fra kroppen. Ansiktet blir dreid mot bøddelen.

Så endelig, ved tredje hugg, faller hodet til jorden og kroppen velter til høyre nedover brettet, så det kommer til å ligge på ryggen mot skarpretteren.

Medhjelperen griper hodet, løfter det et kort øyeblikk i været og kaster det så fra seg for å tørke blodet av ansiktet sitt.

Folk skriker ikke. Man hører enkelte halvkvalte utbrudd, men de aller fleste står i målløs redsel. Så med ett bryte kjeden. Menneskemassen løper sammen. Erik tror det er for en lynsje skarpretteren for hans uhyre udugelighet, men det er bare for å mette øynene ved synet av den lemlestede kroppen.

Erik hjelper en ung sosialdemokrat som har besvimt ut av stimmelen. Mens han langsomt går  med ham ned mot vognen ser han politibetjenten fare forvillet om på marken for å lede lete etter likkisten til den døde kroppen.

I mellomtiden har nok den lille grå mannen vel hatt tid til å få blod nok til sin syke kone.

 Av de mange journalister som er til stede under denne henrettelsen, blant annet Herman Bang, som publiserer sitt inntrykk i avisen Nationalisten. Men det er nok Erik Skrams artikkel  som gjør størst inntrykk. Den kaster et så grelt lys mot de offentlige tjenestemenn som skulle utføre den ubehagelige oppgaven foruten skarpretteren også herreds fogden, politibetjenten og de lokale sognefogdene.

At referatet står i en venstreavis, gjør saken straks politisk. Justisministeriet setter derfor i gang en undersøkelse med forhør av omkring 40 personer som har vært til stede. Alle vitneutsagn blir nedskrevet og sendt inn til ministeriet, raskt slår fast at ikke har noen som helst innvendinger, og antyder at det er pressen som har oppgiret stemningen, og at saken hurtig bør henlegges.

Den nøkterne og detaljerte artikkelen til Erik Skram skal om et par dager bli opptrykt i norske Dagbladet som "et Vidnesbyrd om, hvilket oprørende Barbari Dødsstraffen er" . Her kommer Amalie Müller til å lese den.