Arne Garborg skriver en artikkel der han gjør rede for hva han tenker om livets mysterium og religionenes forsøk på å forklare det

Arne Garborg får på trykk artikkelen «Troen på Livet» i Samtiden. I den tar han opp spørsmålet om livet har mening. Artikkelen berører også okkulte emner.

Dette er den sjette årgangen av Samtiden, som betegner seg som et "populært tidssskrift for litteratur og samfundsspørgsmaal", redigeres av Gerhard Gran, og utkommer på John Griegs forlag i Bergen.

Er det pessimisten eller optimisten som har rett? spør Garborg i artikkelen. Hans svar blir at det er pessimisten som har rett:  Livet har ikke mening -- men hvem trenger mening når det fins livskraft? Han åpner artikkelen med å fastslå det han har ment til nå, i det kvarte århundret som han har tumlet med spørsmålene: Han er kommet frem til at pessimisten har rett: Ikke noe system, ingen teori, ingen læresetning eller formel som søker en mening i livet, kan bestå. Alt slikt kommer bare til å løse seg ubarmhjertig opp i tomhet. Tilværelsen er meningsløs. Menneskene holder ut livets lidelse uten noen som helst grunn.

Han har oppholdt seg en del der ute ved grenene av "det meningsløse", og lurt på om det ikke kunne være mulig å skaffe seg et livsgrunnlag på den erkjennelsen, skriver han. Men nei, har han erkjent: Når det kommer til stykket, er det ikke mulig å tenke seg en meningsløs tilværelse. Livet står der. Helt umotivert, fullstendig fornuftstridig, rett og slett kun som et postulat. Men det er et energisk postulat, og det er ikke mulig å komme forbi det, erkjenner han.

Og av en slik erkjennelse følger det han er kommet frem til når han har undersøkt dekadansen og dødens vilkår i det syke, grublende mennesket: Man får akseptere livet som det er. Nettopp som et postulat. Det vil si, man får innrømme at det vi står overfor her, hverken er mer eller mindre enn mysteriet. Og mysteriet vil ikke begripes,og ikke la seg gripe. Så da er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg. Bøye seg i resignert ironi, -- eller bøye seg og tilbe, skriver han.

I mangel av et bedre ord kaller vi dette mysteriet livet, skriver han. Og dersom vi får behov for å personifisere det, kaller vi det Gud. Det fins så mye her som ingen kan motbevise. Gåten ligger hinsides grensen for erkjennelse.

Så man må leve livet med troens mot, postulerer han. Det er dette teologene kaller erfaringsbeviset: Det viser seg jo faktisk at liv som vi har erkjent meningsløsheten i, plutselig kan få en form for mening likevel. Det er livsviljen som arbeider, i alle sine former. Livet lar seg ikke fornekte.

Og slik blir det også mening i religionene og systemene. Hvis religionene ikke er soler som kan forklare tilværelsen, så er de i det minste lamper og lykter som kan samle menneskene rundt seg, og som kan sette dem i stand til å arbeide.

Når man først har anerkjent dette religiøse prinsippet, bøyd seg for det - ikke bare resignert -- overfor livsmysteriet, så kommer det nytt liv i mer enn en av de gamle gudene, skriver han.

Denne erkjennelsen om livets mysterium skal Garborg komme til å holde fast ved resten av livet. Det religiøse er for ham blitt en form for erkjennelse som ligger bortenfor tanken; en erkjennelse som en får godta eller la være å godta. Og når man sanser det mysteriøse i livet gjennom de enke tingene, godtar man denne erkjennelsen. Slik er det, erkjenner han.