Henrik Wergeland skriver diktet "Skaaltale for et godt Aar" i anledning av boktrykkerkunstens oppfinnelse. Han beskriver minnet om en junikveld to uker tidligere, og forteller om sin egen meddelelse og erindring som en indre fotografisk prosess: "Jeg vil give mig den Frihed at meddele denne herlige Aftens Indtryk paa min Sjel, saaledes som den daguerreotyperede sig i denne" Dette er antakelig det første eksempelet her til lands på at daguerreotypiet blir anvendt som poetisk metafor. Ettersom Wergeland innhenter Daguerres bildeteknologi i en tekst som ellers var ment å hylle trykkekunsten, gir han oss et nytt bilde av menneskets indre: sjelen som et merkelig optisk og kjemisk apparat. Når vi betrakter Wergelands skrifter om trykkekunst og fotografi, synes det ikke urimelig å konkludere med at han befinner seg på terskelen mellom to mediesystemer. Han henvender seg til en ny masse av lesere, og han forsøker å virke, ja faktisk også å dø, innenfor det dagsaktuelle øyeblikket som avisene er med på å skape. Samtidig som Wergeland står solid innenfor det tidlige 1800-tallets skrift- og trykkekultur, registrerer han også oppkomsten av et medium som fotografiet - og han er tidlig ute med å anvende de nye mediene som råmateriale for egen diktning.
Jacobsen, Y. S. (2008) Vildhedens Grændse: Wergeland og medieutviklingen. http://www.wergeland2008.no/wergelands-liv-og-verk/wergelands-samtid/om-medieutviklingen/